Pensumrelevant artikkel: den internasjonale rettens påvirkning på norsk rett

Studentmagasine Pacta kontaktet meg for noen uker siden, da de ønsket en artikkel om folkerettens innvirkning på norsk rett — et tema som er meget pensumrelevant for studenter på andre studieår. Resultatet finner du i siste nummer av Pacta (nr. 23), eller på SSRN.

Iran har en «umistelig rett» til å anrike uran

Har Iran har en rett til å anrike uran eller ikke? Dette er en av de store uløste spørsmålene i de pågående forhandlingene mellom Iran, på den ene side, og vetomaktene i FNs sikkerhetsråd samt Tyskland, på den annen side.

Et juridisk spørsmål
USA har som sitt klare utgangspunkt at ingen land ut over de som i dag har atomprogrammer har rett til å anrike uran. Iran mener på sin side at alle land har en slik rett. Vi står her altså overfor en uenighet om et juridisk spørsmål. Et spørsmål om stater har rett til å anrike uran, eller om de ikke har noen slik rett.

Den folkerettslige hovedregelen er at statene er suverene innenfor eget territorium. Overført på den konkrete saken betyr dette at alle stater i verden (også Iran) som utgangspunkt står fritt til å anrike uran. Unntak fra dette utgangspunktet må skje ved positiv folkerett, for eksempel ved traktat.

Stormaktenes forvridde utgangspunkt
Med dette utgangspunktet klarlagt kan vi ta for oss stormaktenes argumentasjon. USA påstår at the Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons (NPT), som Iran og 189 av verdens øvrige stater er part til, ikke gir Iran noen rett til å anrike uran.

Merk hvordan dette spørsmålet er stilt på helt gal måte. Utgangspunktet er, som vi har sett, at Iran har rett til å anrike uran. Det avgjørende er altså ikke om NPT artikkel IV gir dem en slik rett. Om NPT ikke skulle gi Iran rett til anrikning, så er det helt uproblematisk: Iran har allerede denne retten.

Om USA skal finne støtte sin påstand om manglende rett på anrikning i NPT må det i så fall være i form av et forbud. Altså at NPT innebærer et innhugg i Irans rett til å anrike uran – et unntak fra hovedregelen.

NPT forplikter alle partene (inkludert Iran) til å unnlate å bidra til spredning av atomvåpen. Her er artikkel IV interessant, fordi den slår fast at NPT ikke skal være til hinder for statenes «inalienable right» (umistelige rett) til å forske på, produsere, og bruke atomenergi for fredelige formål. Samtidig forbyr NPT artikkel I og II andre stater enn de nåværende atommaktene å anskaffe eller produsere atomvåpen.

Samlet må dette innebære en rett til å anrike uran i den grad der er nødvendig for produksjon av atomenergi. Den politisk, men ikke rettslig bindende avtalen inngått mellom stormaktene og Iran i Geneve forrige helg synes også bekrefte dette, da den åpner for at Iran kan anrike uran til en grad som er tilstrekkelig for fredelig bruk i atomkraftverk.

Når det er sagt, så er det et poeng at Irans rett til anrikning kan være tilsidesatt av resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd. Disse er i henhold til FN-charteret artikkel 25 bindende for alle FNs medlemsstater,og går i følge artikkel 103 foran andre folkerettslige regler.

Sikkerhetsrådet har i en rekke resolusjoner fordømt Irans atomprogram, og iverksatt sanksjoner. Men disse sanksjonene er av en midlertidig karakter. De har blitt iverksatt hovedsakelig på grunn av Irans manglende respekt for internasjonale regler om inspeksjon av atomanlegg. Om Iran overholder disse reglene i fremtiden vil sanksjonene måtte oppheves.

Juridisk spørsmål – rettslig avgjørelse?
Siden spørsmålet om rett til anrikning er rent juridisk kan det tenkes løst via fredelige, rettslige tvisteløsningsmekanismer. FNs Generalforsamling kunne for eksempel anmodet ICJ, den internasjonale domstolen i Haag, om en rådgivende (men autoritativ) uttalelse om hvor vidt stater har en rett til anrike uran, NPT tatt i betraktning.

Dette krever imidlertid et flertallsvedtak i FNs generalforsamling. Men, siden jussen ser ut til å være på Irans side, synes det ikke å være i stormaktenes interesser å anmode ICJ om en rådgivende uttalelse. Det vil også være vanskelig for Iran å skaffe flertall for en slik anmodning. Dessuten kan det tenkes at Iran ikke vil ta den risikoen for tap som alltid er til stede ved en rettslig prosess.

Grunnlag for et varig kompromiss?
Begge parter ser det med andre ord som mest fornuftig å beholde kontroll over konflikten og fortsette forhandlingene. Samtidig synes begge parter å opprettholde sine uforenelige standpunkter.

Utfordringen i forhandlingene blir å finne et kompromiss som verken anerkjenner eller underkjenner Irans rett til å anrike uran. Om et slikt kompromiss skulle finnes, er det langt fra klart at det vil kunne være varig. Et kompromiss vil skyve den manglende enigheten under teppet for nå, men faren er stor for at tvisten vil blusse opp igjen på et senere tidspunkt.

Om en varig løsning skal oppnås bør stormaktene innrømme det åpenbare: Iran har en «umistelig rett» til å anrike uran for fredelige formål. Innrømmelsen trenger ikke komme gratis: bruk den som en brekkstang for å få inn strenge begrensninger og kontrolltiltak i en endelig avtale. Slik vil man kunne oppnå det samme som man realistisk kan forvente av et slikt umulig kompromiss som skissert i forrige avsnitt, men antagelig i en mer robust og varig form.

Panel debate: The EU and the USA – A Trade Agreement?

Today I participated in a panel debate on the topic of the forthcoming Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) treaty that is currently being negotiated between the EU and the USA. The video stream from the panel debate may be viewed right here (the first couple of minutes of the video are in Norwegian, but the panel debate itself is in English):


Panel participants

  • William R.Taliaferro – Deputy Counselor for Political & Economic Affairs, Embassy of the USA to Norway
  • Martin Skylv -  EU delegation to Norway
  • Anne Louise Aartun Bye – Senior adviser, Internationaliztion and European politics, Confederation of Norwegian Enterprise (NHO)
  • Stian Øby Johansen – PhD fellow at the UiO Centre for European Law

Simple mathematics indicate that the ECtHR could drain its overflowed docket in 8 years

ImageOn June 30, 2011 the European Court of Human Rights (ECtHR) had a grand total of 152,800 applications pending before it. By March 31, 2013 this number had been reduced by over 30,000 applications in one and a half year – to a total of 122,450 pending applications. This astonishing development proves that the recently implemented Protocol 14 to the European Convention on Human Rights, and the restructuring of the ECtHR’s registry, is in fact working.

If the ECtHR can keep this pace up, simple mathematics implies that it will have cleaned out its docket by 2021. Or maybe even before that, considering the fact that the number of new applications is slowly decreasing. This suggests that any further attempts at increasing its efficiency or reduce its current caseload should be of a temporary nature, as the ECtHR would been able to cope well if its docket was not already flooded when reforms could finally be put in place.

The big question is, however, whether one can apply such simple mathematics. Protocol 14 aims mostly to squash and filter out the most glaringly inadmissible applications. Apparently, the registry of the ECtHR was reorganized with the same goal in mind. If the 30,000 applications thrown out in the last year and a half are mainly those that are clearly inadmissible, the numbers may be skewed. Throwing out clearly inadmissible cases requires much less resources than deciding admissible cases on the merits.

It therefore remains to be seen whether the simple mathematics stated in my rather provocative header are an accurate prediction of things to come. My gut feeling is that simple mathematics are inadequate. To find a more accurate answer I think that we need a study of the composition of inadmissible/admissible cases of those 30,000 removed from the docket the last year and a half. This must then be compared with the expected composition of admissible/inadmissible cases before the ECtHR in total.

(If anyone knows of such studies, or relevant and available data, please give me a heads up in the comments.)

Draft EU-ECHR Accession Agreement finalized

As reported by news agencies just before the weekend, the European Union and the 47 member states of the Council of Europe has just agreed on draft legal instruments that enable the EU’s accession to the European Convention on Human Rights – after almost three years of negotiations. Antonie Buyse over at the ECHRblog has written a good and concise post on the topic already, which I recommend that anyone with an interest in the process should read.

While it was common knowledge that the negotiations were on the final stretch, at least I would not have expected that the final instruments would be ready before at least the next meeting of the delegations. That the delegations were able to solve all the outstanding issues this quickly must be seen as a positive sign, and suggests that the remaining obstacles will not render this agreement moot.

As Antonie Buyse mentioned in the above-mentioned post at ECHRblog, three main hurdles remain. First, the European Court of Justice (ECJ) will be asked to give its opinion on whether the draft instruments are compatible with EU law. If the ECJ finds that the draft Accession Agreement is incompatible with EU law, it has the power under TFEU article 218 (11) to forbid the EU institutions and the EU member states from entering into the agreement. However, most experts consider it unlikely that the ECJ will reject the Accession Agreement.

Secondly, a formal decision to sign the instruments and accede to the ECHR must be made by the Council of the European Union, after obtaining consent from the European Parliament, see TFEU article 218 (6)(a)(ii). Since the Council consists of 27 of the states that participated in the drafting of the Accession Agreement, there seems to be little risk of them blocking a decision. The European Parliament is also generally in favor of acceding to the ECHR. It is thus difficult to see that they would try and block the process.

Thirdly, the signature and ratification by all 47 member states of the Council of Europe + the EU itself is needed before the Accession Agreement enters into force. 27 of these 47 states are EU members, and will be bound to sign and ratify the agreement upon the above-mentioned decision in the EU Council. The EU will also be bound to sign according to the same decision. As for the 20 remaining CoE states it will be more interesting to see whether they will cooperate, whether they intend to block the process, or even block it. Russia did, for instance, refuse to ratify protocol 14 to the ECHR for years and years.

Only after going through all these loops, the Accession Agreement will enter into force, and from that day the EU will formally become the 48th party to the European Convention on Human Rights.

The negotiations on the European Union’s accession to the ECHR have resumed

The Agora building of the Council of Europe, where the negotiations are taking place.A couple of weeks ago, between June 19 and 22, the Council of Europe’s Steering Committee for Human Rights (french acronym: CDDH) held its 75th meeting. Two topics of particular interest for the MultiRights project were key points on the agenda: the follow-up of the Brighton declaration, and the European Union’s accession to the ECHR. As the title already suggests, this blog post will deal with only the fact that negotiations on the latter has in fact restarted.

Continue reading

European Parliamentarians welcomes the EU’s accession to the ECHR

(Originally posted on the MultiRights blog 21 June 2012. Click here to view the original post.)

As noted by Antoine Buyse over at the ECHR blog, the parliamentarians of Europe recently welcomed the decision by the Council of Europe’s Committee of Ministers1 to resume the negotiations on the European Union’s accession to the ECHR. The most interesting parts of the press release from the joint informal body2 of members of the European Parliament and the Parliamentary Assembly of the Council of Europe (PACE) reads as follows:3

“A joint informal body of members of the European Parliament and Council of Europe parliamentarians has welcomed the prospect of talks resuming on EU accession to the European Convention on Human Rights (ECHR).

[…]

The two co-chairs of the Joint Informal Body, Pietro Marcenaro and Carlo Casini, said it was “of the utmost importance” that these negotiations reach a speedy conclusion and that the momentum towards an agreement is not lost.

‘EU accession to the ECHR is crucial with a view to securing a common space for human rights protection across the European continent,’ they said. ‘It is thus essential that the modalities of such accession are completed at a political level as rapidly as possible, and that all outstanding questions are settled.’”

Continue reading