Jula nærmer seg og brodern har bursdag – så hvilken bedre gave kan vi gi enn en Nintendo Wii? Når den først var pakka ut og småtesta før gjestene kom i går kveld, så finner en raskt ut at det er en morsom liten sak Nintendo har klart å pusle sammen. Spillpakka WiiSports, som følger med konsollen, har en haug forskjellige emuleringer av idretter som er kjempeunderholdende, og lett å lære for store og små. Det fikk vi også bevist under bursdagen.

Først fikk jo seff en litt teknologiiteressert onkel prøve litt, men det tok ikke lang tid før til og med farfar prøvde ut dette med stor suksess. Bowling falt visst i smak for en som ikke en gang har en VHS/Videospiller i huset fra før av. I løpet av ett minutt var styringen lært, og etter en serie mot morfar var han i gang med å forklare en onkel hvordan du måtte “skru for å komme inn riktig på kjeglene”. Så Wii er testet og funker på alle :-)

Men Wii har ikke bare småspill og gimmicker en går lei av, den har også skikkelige kosespill med titalls timer glede. I dag satt jeg for eksempel og spilte Zelda: Twilight Princess mens brodern var på skolen, og det var 5 timer meg utfordrende og gjenomført spill som utnytter styresystemet til å lage et unikt eventyr. Rett og slett fantastisk!

Med det sagt tror jeg fortsatt ikke jeg vil forlate min kjære Xbox. Selv om Wii byr på mye nytt, så er den fortsatt bare et tillegg i mine øyne. Den kan ikke erstatte spill med kontroller på en online-konsoll som 360en for de som er hardcore spillere, men den kan være en introduksjonkonsoll og en tileggskonsoll for de som er litt hardcore – alle får minst like mye ut av den.

Men skal jeg i butikkene i januar for å handle meg en Wii? Tvilsomt, men jeg skal ønske meg den til bursdagen min i August :-)

Denne helga har vært et sinnsykt maraton av dimensjoner. Denne helga her jeg nemlig både arrangert og deltatt i HaloNorgeLAN 2006 – det største Norske Halo2-mesterskapet noensinne. Det er ikke stort mange andre konkurranser som utkjempes mellom 80 personer på et 140 kvadratmeter stort lokale på 70 Xboxer og TVer. I Norge er vi nemlig ikke så bortskjemte som f.eks. i USA hvor gaming er big business…

Men det betyr heller ikke at vi sal henge med hodet, det er bare å stase opp og frem! Denne gangen var jo tross alt Microsoft Norge med på leken og betalte lokale og premier. Dermed fikk vi kjøpt inn en god del fellesutstyr som vi kan dra nytte av ved fremtidige arrangement.

Men LAN er ikke bare spilling (eller nerding som mange vil kalle det), det er i høyeste grad sosialt, og det å treffe folk er i fokus for de fleste. Jeg hadde faktisk 2 bergensere boende hos meg allerede fra onsdag helt til søndag kveld, noe som ikke gjorde det veldig mye mindre slitsomt å få alt til å gå sammen. Men vi kom oss da bort på lokalet med flere lass utstyr og godt mot på fredag morgen.

LANet kom også godt i gang – folk flommet regelrett inn, og lokalet begynte raskt å fylle seg opp av folk, og de koblet seg på strømnettet. Men fredag natt begynte det å kødde for fullt og skapte problemer helt til vi begynte med turneringene. Heldigvis fant vi de to problemene som fucka opp hele opplegget og fikk fiksa det. Nå var det lørdag, og det var klart for konkurranse, først mann mot mann og så en lagkonkurranse.

For dere som aldri har vært på en spillturnering (ergo: de fleste mennesker), så er det litt annerledes enn de fleste andre turneringer. For det første, så er trashtalk essensielt. Mer eller mindre kreative fraser slenges ut for å prøve å få motstanderne til å miste fokus, eller for å annonsere hva for en utrolig fin ‘kill’ du nettopp fikk. Mange morsomme fraser blir og kastet ut i løpet av en dag, men humoren er kanskje ikke helt grei å forstå om du ikke i det minste har spilt et spill eller to. Når det gjelder FFA (alle mot alle)-konkurransen, så kom jeg blant de 16 beste. 2 av de andre på laget mitt kom blant de 8 beste, og RezKey klarte faktisk en 3.-plass.

Når teamkonkurransen begynte var vi klare med blod på tann. Vi hadde flere poeng fra FFAen enn noen andre, og vi kunne derfor ha fordel av å velge farge hver eneste runde. Før LANet var vi nok vurdert som et godt lag, men denne dagen og neste viste vi hva vi virkelig var gode for. Først spilte vi en førsterunde mot et lavt ranket lag som vi tok 3-0. Deretter måtte vi spille mot uniQue, en av favorittene som hadde gjort det skuffende i FFA. Vi satset alt og klarte å slå dem 3-0, noe som ikke var annet enn en sensasjon. Deretter skulle vi spille mot 4tk, et lag som vi aldri hadde spilt mot før. Jeg kjente dog til Zpike, en spiller på laget med lang fartstid som er kjent for mer eller mindre hodeløs rushing. Og det var egentlig det vi fikk også. Når vi da tapte første omgang med veldig liten margin, så ble vi litt nedfor og gjentok det samme neste omgang. Da hjalp en sier i tredje lite, og vi tapte serien 3-1. I stede for tidlig kveld, så ble vi nødt til spille den nedre braketten…

I den nedre braketten slo vi først ut Artic Alliance 3-0. Nesten litt synd i og med at AA har så utrolig mange hyggelige spillere. Men konkurranse er konkurranse. Deretter var det duket for nytt oppgjør mot uniQue, og vi gjentok suksessen med en 3-0 seier for andre gang. Neste kamp var semifinalen mot Sunnmøre Stars. De var også en storfavoritt som hadde blitt slått av 4tk i den andre semifinalen, men vi skulle gjøre alt for å vinne. Første runde tok vi greit, og ledelsen var et faktum. Men så ble vi tatt på senga i runde 2. Vi fikk ikke en gang en kill før de hadde 12, og vi så det gikk mot et ganske soleklart tap. SS holdt oss unna våre vanlige strategier og vi ble tvunget til å jakte på dem, noe som resulterte i en lite katastrofe. Stillingen var nå 1-1. SS var også veldig sterke i neste omgang, som var nok en sterk gametype for dem, og skaffet seg en ledelse, 1-2. Vi måtte vinne neste for ikke å bli eliminert fra turneringa. Det skulle vise seg å bli et nervepirrende game. Etter 15 minutter lå vi i ledelsen, men de hadde flagget og en mulighet til å gjøre et sinnsykt comeback. Men i sluttsekundene hoppet jeg ned på MegaBabe og fikk returnert flagget tidsnok til å skrike “GAME OVER”, og konstantere at stillingen var 2-2. Ett siste game skulle avgjøre. Vi var fokusert og klare – dette skulle vi vinne! Vi kom tidlig ut med en liten ledelse, men så var det likt en stund før vi igjen dro ifra. Sunnmøre Stars fikk litt panikk og sluttet helt å angripe når vi ledet ganske bra mot slutten av omgangen. Nå måtte vi bare få 3 kills for å vinne, mens de måtte ha 12. SS satt seg som sagt helt på bakbeina og prøvde å sulte oss ut, men ved et par anledninger fikk vi en kill, og vi manglet bare 1 for å sikre finaleplassen. En av mine lagkamerater, NS, snek seg da igjennom en hule og inn bak fiendens linjer – noe hverken jeg eller motstanderne merket. Jeg hørte bare brått at “DET ER EN MED NULL LIV FORAN MEG, GAME OVER”. Vi hadde klart det, vi var i finalen.

Nok en gang skulle vi møte Zpike og 4tk. For dere som har lest bloggen min en stund, så har dere kanskje hørt om Zpike før… Og jeg ville ikke tape for ham denne gangen heller. Selv om vi lå under 3-1 fra forrige møte, så åpnet vi sterkt og reduserte til 3-2, deretter til 3-3. Nå hadde vi momentet på vår side, og motstanderne begynte å bryte sammen. Resten av finalen ble rett og slett ren slakt. Vi vant 3 games til og sikret seieren med sifrene 6-3. Ut av det blå var vi plutselig Norges beste Halo-lag.

Det hele ble feiret med middag på Hard Rock Cafe før bergenserne måtte ta bussen hjemover. Steffen (RezKey) kunne heller ikke være med på middagen fordi han ble hentet rett etter LANet, men han skal få en kebab når jeg er i Fredrikstad. Det lover jeg ;-) Også takk til Death Claw og NS. Dere er fantastiske lagkamerater <3

Sjekk også ut HaloNorges PodCast for intervjuer av meg med flere etter LANet (mp3 – høyreklikk->lagre mål som)

Men nå må jeg slappe av og sove ut. Denne bloggen ble jo også forresten sinnsykt lang – så det spørs om noen gidder å lese, men whatev. Legg igjen en kommentar om du gadd da i alle fall.

Jeg var så uheldig at jeg måtte formatere for andre gang på, tja, 5 år eller noe slikt, og derfor laget jeg en liste over alle programmene jeg skulle legge inn – rett og slett en liste over alle de gode programmene jeg har kommet over de siste 10 årene, som jeg fortsatt bruker ganske ofte. Hva skal dere med det? Vel, jeg vil jo påstå at jeg har kommet over en del skjulte skatter dere kan snoke på… Fortsatt interessert? SÅ IKKE LES VIDERE DA VEL ^_^

Men, fra spøk til revolver, her er kveldens kategorier:

Essensielle programmer:
De livsnødvendige tingene jeg absolutt ikke klarer meg uten
- FireFox m/massevis av extensions, deriblant Google Browser Sync (The browser is the OS, right? Google Sync tingen er et must for alle med mer enn 1 PC)
- Outlook (Alle mine 5-6 mailkontoer på ett sted. Synkroniseres med lommepcen. Skulle gjerne brukt Thunderbird (bruker den på laoptopen), men da får jeg ikke synca med Pocket PC. Hvis det noen gang blir støttet, så bytter jeg).
- iTunes (Podcasts ftw! Og litt musikk da)
- LIVE Messenger (Messenger må en ha for å prate med golk og sånn lixom)
- Trillian (For å snakke med folk som bor i USA/bruker AIM)
- NOD32 (Antivirus, genialt bra)
- ccXgui/ccXstream (Streaming av film/musikk/etc til xboxen)
- Google Desktop (Søking på egen HD blir brått mulig med denne juvelen)
- eMule (p2p-program som finner det du trenger av store filer som ikke er på Torrent)
- Azereus (Bittorrent fildeling)
- LimeWire (Musikk/fildeling)
- SyncBackSE (Synkroniseringsverktøy som kan synce over nettver (til laptopen), og over FTP (til serverne mine))
- Adobe Reader (Fordi PDFer må åpnes)
- Office Xp 2002 (Jeg lager FFA-rankingregneark i Excel, og skriver oppgaver i Word Outlook er et must også)

Drivere
Nokså uinteressant, men det stod nå på lista
- NVIDIA ForceWave
- HP PSC1410 AIO printerdrivere
- Chipsetdrivere (Abit IS7)
- Intellimouse/type (Mus- og tastaturdrivere)
- Action Replay drivere + programvare (Overføring fra PC til xboxminnekort)
- Soundblaster LIVE drivere
- Activesync/Drivere til QTEK S200 (Mobilen min synkroniseres med Outlook, utrolig praktisk)

Systemverktøy:
Sørger for at klokken tikker rent
- Norton PartitionMagic (endrer og administrerer partisjoner på harddisken)
- HDD Health (følger med så harddisken ikke kuker seg igjen)
- Speedfan (sjekker tempereaturer inne i PCen)
- PerfectDisk (Genialt defragmenteringsprogram. Kjører det ved oppstart + en gang i uka. Holder PCen veldig rask)

Mediaprogrammer:
For de gangene jeg er litt kreativ/later som jeg er kreativ
- Adobe Photoshop (klarer nesten å bruke det, og lager en del enkle småting der. ‘Save for web’ er en sikker vinner)
- Adobe Premiere Pro (Videredigering n’ stuff)
- Adobe After Effects (Effektprogram. Bukes sammen med de to overstående)
- Adobe Illustrator (Ja, jeg vet jeg ikke kan bruke det. Sliter med å tegne en strek. Men, det er fortsatt et morsomt program)
- Adobe Encore DVD (Lager DVD-filmer og menyer. Ja, jeg har dilla på Adobe)
- Impulse Illusion (Partikkeleffektprogram. Lager supernovaer og eksplosjoner og sånt)
- Aurora Video Paint Tool (Tegne på film, rett og slett. Ganske morsomt, men liten bruksverdi)
- Dazzle DVC 90 (Capturekort til å ta opp fra Xbox)
- Windows Movie Maker (KUN til opptak av filer fra Capturekort)
- Windows Media Encoder (Hvor skal jeg starte? Dette programmet gjøre ALT. Det encoder video, lar meg sende livestreams fra Halo-turneringer, og en plugin gir oss overlay vi kan endre i realtime. Chillern)

Spill:
Noe må en gjøre når Xbox LIVE er nede
- HaloPC (Orker jeg ikke spille det på Xboxen har jeg fortsatt PCen)
- HaloCE ( En bedre communityversjon av den over. Nesten ingen spiller det lenger :-( Fint på LAN)
- Flight Simulator (Har alle versjoner fra FS 95 til nyeste FS X. Morro for entusiaster, nitrist for alle andre)
- Quake 4 (Dueling er morro. Og Quake er sinnsykt fett å se på, pluss at det ligner på Quake 3. Og Q3 var gøy når vi var små)

Verktøy
Småprogrammer som gjør verden et bedre sted å være
- QWIX (overføre og jobbe med xbox-isoer)
- Alcohol 120% (Emulerer ISO-filene, så en slipper å brenne så mye plater)
- Clue (Ordbok er kjekt. Norsk, Engelsk og Tysk må en ha)
- EditPlus 2 (En av de programmene jeg bruker mest. Fantastisk god editor med fargekoding for PHP/CSS/HTML og mer. Kan redigere ALT av filer. Fantastisk)
- IsoBuster (Jobber med og pakke ut ISO-filer)
- Unlocker (Hvor kjipt er det ikke å ha en fil/mappe som ikke kan åpnes/slettes/flyttes? Lei av å reboote for å fikse de irriterende mongofeilene der? Unlocker fikser biffen)
- Blogg-X (Nice desktopverktøy for å skrive artikler til Joomla-basete nettsider, som HaloNorge. Muliggjør lokal lagring av artikler før publisering)
- FlashFXP (FTP-programmet som vanquisher alle andre FTP-program. Fantastisk applikasjon)
- NetTransport 2 (For de nedlastningsjobbene som den interne i FireFox ikke klarer)
- Ad-Aware (selv om jeg nesten aldri har spyware/malware, så skader det ikke å sjekke)
- Spybt S&D (Samme som over, men med kulere navn)
- NetLimiter (For å begrense linjebruk når jeg spiller f.eks.)
- Skype (Stemmechat. Brukes nesten aldri)
- Xbconnect (HER har vi programmet sitt! Halo 1 kan spilles på nett med det her, og det er nice. 150+ i ping? No problemo!)
- Xlink (Tilsvarende XBC, men med mer europeere, og få/ingen Halo1-spillere. Her er også verdens dårligste Halo2-spillere, så å joine her er en fest fra ende til annen :-D )
- Gspot Codec Info (Genialt program som forteller deg hvorfor det jævla filmklippet du nettopp lasta ned ikke vil la seg spille av i MediaPlayer. Gspot sier hva du mangler).

Enkelte ganger der det bare ikke grenser for hva som kan gå galt – når noe først skal gå til helvete må det tydeligvis alltid skje med ekspressfart! Og en slik dag hadde jeg i dag, takket være Oslo sporveier. Ikke at jeg har noen vendetta mot Oslo sporveier, de pleier jo å være greie nok, men følgende historie holdt på å fucke opp en oppgaveinnlevering i dag:

12:11 – Jeg går akkurat glipp av T-banen som gikk for ett minutt siden fra Carl Berner til Blindern. Et kvarters venting, menmen, jeg har jo god tid.
12:27 – Etter å ha gått på T-banen kommer vi en stasjon avgårde, men det er problemer med lyssystemet, så vi blir stående.
12:30 – Venter fortsatt på grønt på Sinsen T-banestasjon…
12:35 – Vi får beskjed om at det er full stopp mellom Sinsen og Nydalen, og at T-banen derfor ikke går lenger i den retningen. Vi må alle gå av på Sinsen, og jeg venter på å komme meg tilbake til Carl Berner, og så får jeg heller ta T-banen om serntrum istede.
12:50 – Endelig kommer en vogn som kan ta oss med tilbake til Carl Berner
13:01 – Og etter 10 mi venting på stasjonen kjører det mot Carl Berner igjen
13:10 – Jeg er 1 minutt for sent på Carl Berner til å rekke linje 5. Neste går 13:19. Da er det over en time siden jeg kom til Carl Berner i første omgang, og jeg har fortsatt ikke kommet meg noe nærmere Blindern
13:19 – Endelig en sporvogn som går til tida. Nå er det bare et kvarter, kanskje tjue minutter til jeg er på Blindern, tenker jeg triumferende.
13:23 – T-banen står lenge på Tøyen, som er første stasjon sørgående fra Carl Berner. Etter et minutts tid kommer det en beskjed over høytalerene: “Det er full stopp på Nationatheateret, all trafikk dit må vente”. “Dette kan ta litt tid”. LITT TID!? WTF? Nå får det faenmeg være nok tenker jeg, der kunne jeg jo blitt stående i nok en time.
13:25 – Siden T-banen står i begge retninger må jeg gå tilbake til Carl Berner og se om jeg kan finne på noe lurt. Bussene går jo bare om sentrum, da må jeg bytte buss og greier, hmm, kanskje jeg bare skal ta bilen?
13:40 – Nesten fremme på Carl Berner når jeg ser Trikken på andre siden av veien, linje 17 til Rikshospitalet. Sinnsyk omvei, men den går jo rett forbi Blindern. Den stopper rett over gata, og jeg sprinter over et kryss mens jeg har sjangsen.
13:41 – PANG, mobilen smeller i bakken. Batteriet og batterilokket faller av og ligger midt i veien. Jeg fomler det opp og får kastet meg på trikken akkurat i tide.
14:05 – Trikken er ute av sentrum og nærmer seg Blindern, men en bil står parkert for lang ute i veien, og Trikken stopper. Føreren går ut for å finne eier av bilen, og jeg kjenner at tålmodigheten ovenfor Oslo sporveier er HELT på bristepunket…….
14:08 – Vi kjører igjen, heldigvis
14:15 – Endelig på Blindern, to timer forsinket, og jeg får levert oppgaven i tide. Murphy fikk ikke helt kål på meg allikevel.

Enkelte ganger der det bare ikke grenser for hva som kan gå galt – når noe først skal gå til helvete må det tydeligvis alltid skje med ekspressfart! Og en slik dag hadde jeg i dag, takket være Oslo sporveier. Ikke at jeg har noen vendetta mot Oslo sporveier, de pleier jo å være greie nok, men følgende historie holdt på å fucke opp en oppgaveinnlevering i dag:

12:11 – Jeg går akkurat glipp av T-banen som gikk for ett minutt siden fra Carl Berner til Blindern. Et kvarters venting, menmen, jeg har jo god tid.
12:27 – Etter å ha gått på T-banen kommer vi en stasjon avgårde, men det er problemer med lyssystemet, så vi blir stående.
12:30 – Venter fortsatt på grønt på Sinsen T-banestasjon…
12:35 – Vi får beskjed om at det er full stopp mellom Sinsen og Nydalen, og at T-banen derfor ikke går lenger i den retningen. Vi må alle gå av på Sinsen, og jeg venter på å komme meg tilbake til Carl Berner, og så får jeg heller ta T-banen om serntrum istede.
12:50 – Endelig kommer en vogn som kan ta oss med tilbake til Carl Berner
13:01 – Og etter 10 mi venting på stasjonen kjører det mot Carl Berner igjen
13:10 – Jeg er 1 minutt for sent på Carl Berner til å rekke linje 5. Neste går 13:19. Da er det over en time siden jeg kom til Carl Berner i første omgang, og jeg har fortsatt ikke kommet meg noe nærmere Blindern
13:19 – Endelig en sporvogn som går til tida. Nå er det bare et kvarter, kanskje tjue minutter til jeg er på Blindern, tenker jeg triumferende.
13:23 – T-banen står lenge på Tøyen, som er første stasjon sørgående fra Carl Berner. Etter et minutts tid kommer det en beskjed over høytalerene: “Det er full stopp på Nationatheateret, all trafikk dit må vente”. “Dette kan ta litt tid”. LITT TID!? WTF? Nå får det faenmeg være nok tenker jeg, der kunne jeg jo blitt stående i nok en time.
13:25 – Siden T-banen står i begge retninger må jeg gå tilbake til Carl Berner og se om jeg kan finne på noe lurt. Bussene går jo bare om sentrum, da må jeg bytte buss og greier, hmm, kanskje jeg bare skal ta bilen?
13:40 – Nesten fremme på Carl Berner når jeg ser Trikken på andre siden av veien, linje 17 til Rikshospitalet. Sinnsyk omvei, men den går jo rett forbi Blindern. Den stopper rett over gata, og jeg sprinter over et kryss mens jeg har sjangsen.
13:41 – PANG, mobilen smeller i bakken. Batteriet og batterilokket faller av og ligger midt i veien. Jeg fomler det opp og får kastet meg på trikken akkurat i tide.
14:05 – Trikken er ute av sentrum og nærmer seg Blindern, men en bil står parkert for lang ute i veien, og Trikken stopper. Føreren går ut for å finne eier av bilen, og jeg kjenner at tålmodigheten ovenfor Oslo sporveier er HELT på bristepunket…….
14:08 – Vi kjører igjen, heldigvis
14:15 – Endelig på Blindern, to timer forsinket, og jeg får levert oppgaven i tide. Murphy fikk ikke helt kål på meg allikevel.

Jeg har da bodd her i nesten to uker alt, men jeg har liksom ikke fått satt meg ned for å skrive noe om det før nå. Med en ny bostedsadresse i Sofienberg Studenthjem og 17 romslige kvadratmeter å boltre meg på trives jeg som aldri før. Nærområdet er ganske hyggelig, og det er faktisk mulig å finne parkering uten å måtte betale noe, utrolig nok. I tilegg er det mange butikker av typen “Frukt og Grønt”, T-bane, Trikk, bussholdeplass og kebabsjapper rett rundt hjørnet, kombinert med gangbar avstand til Karl Johan. Sentralt som bare rakkern!

Hybelen
Den første dagen jeg dro innover hadde både jeg og pappa bilen full av ting og tang, og det virka helt håpløst når vi lasta ut alt sammen inn på hybelen. Mengden esker virket bare for mye. Men, det er utrolig hva en får inn i skuffer og skap, og vi stod raskt med ganske få esker igjen. Så var det duket for den rutinemessige turen til Ikea, og på veien tilbake hadde vi fylt bilen nok en gang.”Det har går faen ikke..” tenkte jeg flere ganger. Men, jo, det gikk. OG, jeg har faktisk 2 brede skuffer til overs – ikke værst! Som dere ser på bildet fikk jeg faktisk med meg både PC og TV, såvel som Xboxen. PC-skjermen skjønte jeg raskt at måtte byttes, for dne tok hele pulten – flatskjerm ble løsningen. I tilegg fikk jeg en seng over sofaen min, og sparte et par kvadratmeter ved å bygge i høyden på den måten. All Hail Ikea.

Å bo alene i Oslo
For det første: Oslo virker stor, men bydelene er mindre enn de virker. Vålerenga og Karl Johan er begge kun 10-15 min spasertur herfra – og jeg som trodde Vålerenga var en slags forstad… I tilegg så er det veldig forvirrende med all transport rundt omkring, men Trafikanten hjelper en å holde orden på et system som virker veldig usystematisk for en nyinflytter. Området rundt Sofienberg/Grünerløkka er også et fint område å utforske. Det er masse butikker, spisesteder og utesteder, og hele bydelen har sin spesielle sjarm. I følge trendguider og lignende skal også Grünerløkka være det nye, hippe stedet i Oslo, noe som merkes litt på stilen til enkelte kaffebarer og utesteder. Men de emr billige og “folkelige” stedene er i overflod. Det er masse gatekjøkken, kebabsjapper og småsjapper i de små og trange gatene bort mot Akerselva.

Studier
Nå har det seg jo slik at jeg ikke kom inn på Jus før Våren 2007 (glapp med 0,4 poeng), så jeg må ta et enkeltemnestudium, noe som betyr at jeg må vente til de fleste har meldt seg opp på et emne for å velge der det er ledig plass. Det skulle ikke være helt smertefritt… Etter å ha ventet til det hele åpnet kl. 00:01 den 22. August, så fant jeg Kriminologi på listen over fag – jeg hadde allerede logget inn til påmeldingsskjemaet, og tenkte: “jess, da fikk jeg det jeg håpet på”, bare for å bli møtt av en beskjed om at jeg ikke hadde studierett til faget. “Hmm, men dette har jeg lest om, det tar bare litt tid før det blir aktivert på skjemaet”. Så, jeg ble sittende der og prøve hvert minutt omtrent, frem til klokken ble 03:00. Jeg lette gjennom alle papirer, prøvde andre fag på det Juridiske fakultet og mye annet, men det virket bare ikke. Når jeg så ringer hjelpesenteret på Juridisk etter et par timers søvn får jeg vite at Kriminologi var lagt ut ved en feil – det var ikke ledig plass.

Så, nå må jeg velge et annet emne eller to – og det fort. Mange emner er alt i ferd med å fylles opp. Jeg leser gjennom de humanistiske fagene. Innføring i latin? Grunnkurs i Gresk?. Kanskje ikke. Men Sammfunnsvitenskaplig fakultet har et par fag, så da blir det til slutt Statsvitenskap med fagene Politiske systemer i Norge etter 1814 og Metode og Statistikk for Statsvitenskap. “Ja, det siste emnet er litt tørt, men det burde gå greit”, tenker jeg. Så må jeg sjekke når undervisningen går. Klokka 10:30 den 22. Agust leser jeg følgende: “Forelesninger i Politiske Systemer etter 1814: Tirsdager 12:15 fra og med 22. August” – “FRA OG MED I DAG!?”. Det var bare en ting å gjøre; å kaste seg i bilen.

Det bringer meg også til… Min første P-bot
Etter å ha kjørt opp til Blindern på ca. 25 minutter (pga. trafikken) må jeg finne en parkeringsplass. Heldigvis har jeg vært der 1-2 ganger før og vet om et fint sted, men det står en del skilter der: “Kun parkering md gyldig P-bevis eller oblat”. Æsj, betalparkering tenker jeg – men, jeg skal jo bare på et par timers forelesning. Jeg betaler i maskinen og legger lapp i ruten. Etter forelesningen er jeg også tilbake godt før tiden og finner noe på ruta. “Jævla reklame”, tenker jeg, for flere rundt meg hadde fått det samme. Men, det var ikke noe reklame – snarer en bot. Etter å ha vandret et par runder rundt på plassen forstår jeg hvorfor. Det er kun de ca. 10 plassene rett ved maskinen som er fri parkering. De andre gjelder kun om en har et parkeringskort fra UiO. Så, selv om jeg ironisk nok hadde gyldig P-bilett, så er ikke det det samme som et P-bevis, og siden jeg hadde dårlig tid sjekket jeg bare et par biler rundt meg, og de hadde nå også bot i ruta. Faen heller – 500 sure kroner ut av konto. Nå tar jeg trikken.

Ellers går livet sin vante gang, og til tross for et par småkjipe opplevelser, så har jeg det i det store og det hele veldig bra :-)

Vel fremme i LA, hvor jeg skal tilbringe de siste dagene for jeg reiser hjem har jeg funnet en lokal nettcafe slik at jeg faar skrevet litt igjen. Den andre delen av min reiseblogg begynner med en flytur til et land USA ikke er veldig kamerat med; Cuba. For aa komme til Cuba fra USA maa en fly via Mexico, siden amerikanere ikke kan reise til Cuba lovlig, og amerikanske selskaper kan heller ikke handle med Cuba. Flyturen gaar derfor via Mexico, og har flere mellomlandinger enn turen fra Norge til USA (!!).

Cuba er et land som paa alle maater er veldig anderledes USA og Norge. Det merkes at handelsblokkader og lignende paavirker samfunnet. Overalt kjorer biler som gjerne er 50 aar gamle, fra den tiden for revolusjonen da Cuba var en yngleplass for Amerikanske feriegjester og investorer. Men det er ogsaa noen nyere biler paa veien, som blir importert fra blant annet Mexico og Venezuela (som forsyner Cuba med olje).

Tiden med Sovjet som stottespiller har ogsaa satt sine spor. Lada 2100 og Moscovic er ogsaa populaere transportmidler, saavel som slitne mopeder fra Sovjetunionens glanstid. Spesielt i Havana by ser en hvordan byen har blitt et slitent bilde av seg selv, med flott arkitektur som rett og slett ikke har blitt holdt ved like paa grunn av manglende midler. Etter at Sovjetunionen kollapset gikk Cuba inn i en krise de fortsatt sliter med. Allikevel har Cuba mange positive sider som gratis helsevesen, blant verdens beste saadan, og en av verdens laveste kriminalitetsrater.

Havana:
Forsteintrykket var at vi hadde tredd inn i en annen verden. Chevy-57 ser ut til aa vaere “car of choice”, og alle bygninger er flotte men veldig nedslitte. Gatene yrer av liv, og folk er ute paa gatene til langt paa natt. Til tross for mye stygge strok rent utseendemessig foles det trygt aa gaa i gatene pa kvelden, i alle fall i forhold til storbyene i USA. Aa vaere turist er dog slitsomt. For hver meter en gaar er det noen som skal selge deg sigarer, skaffe deg taxi eller annet. Cubanerne kan nemlig ikke leve paa likelonnen sin, og er nodt til aa stikke til seg noen pesos paa andre maater. Det er og helt umulig aa si hvordan noe er for en har vaert inne. Alle steder ser like slitne og ille ut helt til en kommer inn. Mange bygg kan vaere utrolige innenfor, og noen bygninger har ogsaa faatt restaurert fasaden. Det gjelder spesielt resutranter, som ogsaa ofte mangler mye som staar paa menyen. Spesielt kjott og lignende er det mangler paa, og ingen mat smaker godt med mindre en betaler opp imot 25 pesos/dollar for et maaltid paa Havanas beste restaurant. Hadde hele Havana blitt pusset opp hadde det lett blitt en perle av dimensjoner. Klimaet er derimot ikke ideelt, spesielt ikke for en nordboer som meg. Over 40 varmegrader, og mer enn 90 prosent luftfuktighet gjor at det foles ut som en badstue hvor du enn gaar. Varmen er skikkelig trykkende (40 grader er ikke saa ille, det er luftfuktigheten som dreper), og rom med A/C er helt nodvendig. Hotell o.l. er ogsaa veldig dyrt, om du ikke klarer deg med et skikkelig hol. Gjennomsnittlige hotell kan ogsaa vaere like bra som et hotell til 1000 kr natten. Og alle er eid av samme selskap; staten….

Oppturer: Stedet, menneskene, gatelivet og det at det er en saa anderledes opplevelse bare aa vaere der.
Nedturer: Vaeret, manglen paa god mat

Varadero:
Cubas turiststed. Alle hoteller er All-inclusive, som vil si at en betaler X dollar per natt, og saa spiser og drikker man saa mye man vil. Det lonner seg nok mest for eierne. All brus er doven og serveres i smaa glass hvoren du gaar, og all mat er som ellers paa Cuba smaklos. Drinkene blir laget med lokalt rom blandet 50-50 med en trist drinkmix e.l. Drinkene er derfor udrikkelige pga en jaevlig romsmak, og kan kun fungere om en er ute etter aa bli dritings, som en antagelig blir etter et par, tre slike rombomber. Varadero er ogsaa stedet der charter-reisene gaar. Star-Tour folelsen preger hele stedet, som er gjerdet inn paa et eget stort og pent omraade paa mange titalls maal. Men det er egentlig ikke Cuba. En kunne likesaagodt vaert hvor som helst, for det er lagt opp til at en ikke skal forlate hotellet. Varadero har rett og slett bare en slitsom charter-feeling og gir deg ingenting annet enn fine strender og svommebasseng. Brun blir du og. Jeg smorte meg med faktor 20 og ble fortsatt lettere brent. Med de temperaturene som er paa Cuba og ekvatorsterk sol, saa skal det ikke mange minutter ubeskyttet i solen til for en faar en lekker griserosa finish.

Oppturer: Fine strender og god hotellstandar naar det gjelder bygninger etc.
Nedturer: Det meste, maten, drikke. Et sted jeg ikke drar tilbake til.

Playa Del Este:
Hores ut som et sted i Spania, og det er ikke langt unna. Dette er Cubanernes Varadero, og har daarligere standar, men til gjengjeld ligger det i et strok som er slik Cuba faktisk er. Like fine strender, men tvilsomme bassenger og spisesteder. Kun noe om du er Cubaner – vi klarte oss med en natt.

Oppturer: Minner om Cuba, Fine strender
Nedturer: Mat, drikke, hotellet.

Cuba er som sagt et veldig spesielt sted. Om du synes det er et hol eller en perle kommer an paa instillingen din. Cuba er egentlig ikke et sted en bare drar for aa late seg og bade. Det er heller ikke et sted en drar paa shopping. De har heller ingen gourmet-resturanter. Det en maa reise for aa se paa Cuba er atmosfaeren. Og folkene. Cuba er noe helt eget, mye takket vaere Castro, som gjor Cuba til et av de faa anderledes-landene i verden. Og saa tar man selvfolgelig med seg en eske sigarer hjem ;-)

Wow – nesten utrolig at jeg forst naa etter 3 uker har faatt satt av tid til aa komme paa nett og skrive noe lengre. I skrivende stund staar jeg i en slags nettcafe i Las Vegas og skal prove aa oppsummere de siste par ukene. Det hele starta med at vi reiste fra Gardermoen den 23. Juni, og etter en mer enn 12 timer lang overfart landet vi i Los Angeles, California.

Anaheim (LA)
Forste stopp paa reisen var i Anaheim, som ligger rett utenfor Los Angeles. I tilegg til gode hotell, Disneyworld og deilige temperaturer var ogsaa Anaheim stedet for en MLG-turnering de dagene vi var der. Derfor ble mesteparten av tiden disse dagene brukt paa hotellet og i turneringslokalene. De to dagene gikk med paa aa folge turneringen, og kveldene/nettene bestod av aa henge paa hotellet og LANe med folk jeg kun kjent online fra for av.

Oppturer: Finalene, Hotell LANs, PMS room party (don’t ask :p )
Nedturer: Aa gaa feil i en gang for saa aa braatt vaere i salen til US Amateur dancing championships…

Santa Barbara
Kort stopp for aa bade. Kjipt sted langs Californias kyst, som egentlig ikke er verdt aa nevene. Kaldt vann og kjedelig byomraade.

Pine (litt usikker paa navnet)
Et sted av typen som ikke staar paa kartet, som man bare maa stoppe paa fordi kvelden kommer og en trenger et sted aa sove. Det forste motellet vi sjekket var bokstavelig talt raattent, bare flaks at vi ikke booket der. Artig atmosfaere, men litt “jalla” omraade, stort sett for surfere og en natts pauser fra kjoringen.

Santa Cruz
En ekte surfelandsby langs Californiakysten, absolutt verdt besoket. Gatene er fylt av folk, mange litt merkelige figurer og tvilsomme sjapper – med andre ord god atmosfaere. Fine strender, og det var utrolig fett aa boadyboarde pga gode surfebolger. Masse surfere og surfesjapper overalt gir ogsaa intrykk av at Santa Cruz er en ekte surfelandsby paa godt og vondt. Allikevel skjonner jeg fortsatt ikke hvorfor vannet er saa jaevlig kaldt. Jeg hadde regnet med omtrent 25 grader, men det var naermere 20 og under.

Oppturer: Boadyboarding, stedet, byen, stranden og strandpromenaden.
Nedturer: litt kaldt vann, trasig motell.

Mer kommer i Del II om kort tid…

Etter (snart) 13 år med skole var det brått vår tur til å slå oss løs som Russ, og de siste 20 dagene har vært fylt med rimelig mye rart, som jeg sikkert aldri kommer til å gjøre igjen. En ting man i alle fall gjør som russ er å reflektere på hva man egentlig driver med. Som Thomas sa det: “Vi sitter jo egentlig på brygga i en gammel Transit og drekker”.

Uansett hva folk måtte mene er Russetida faktisk noe man mener det skorter på i Norge; særnorsk kultur. Russetida kan nesten sidestilles med 17. Mai, Ibsen og Bunad. Det burde i alle fall vært slik, om en ser på oppslutning og den tradisjonen som representeres om en ikke bare fokuserer utelukkende på de negative verdiene.

Men, nok synsing. For min del hadde jeg en veldig artig russetid, med få negative opplevelser. Det å kunne chille sammen med venner i et par uker midt i en stressende tid var for meg akkurat det jeg trengte før en eksamensperiode, og selv om det kanskje er å dra det litt langt, så har jeg presetert over evne på mine tentamener også.

Fredrikstadrussen var stort sett på Seiersborg parkeringsplass, rett ved Sentrum. I starten var det mye bra vær med bål og grillings. Knuter måtte vi også ta, og blant de nevneverdige knutene jeg tok er Sort tøybit (48 timer våken), Dorullpapir (pakke inn lærerbiler i dasspapir), Stoppskilt (radarkontroll med en hårføner som våpen) og et par andre mindre saker og ting. Fyll er også viktig for Russen, og selv har jeg drukket mer på de 20 dagene enn noen gang tidligere. Allikevel var det ikke noe “grøfting” for min del, men det gikk hardt utover mins en kamerat av meg, som måtte bæres i seng. Og, siden vi tross alt er russ, varte det ikke mange minuttene før han hadde en fin snurrebart og store briller i ansiktet påtegnet med en sprittusj.

Russen hadde også en del eksklusive arrangement, som oftest i form av konserter, og de var jevnt over veldig bra. Alt fra Wig Wam til Bjørn Rosenström var på scenen foran drita og danseglade russ, og Kjetil & Kjartan fikk fart på lattermusklene. City Scene gjorde nok også god butikk på å selge børst, for mange la igjen mange hundre kroner i baren i løpet av russetida.

Når jeg nå ser tilbake til russetida, så savner jeg egentlig ikke å trekke inn på den eneste døgnåpne sjappa i byn klokka 6 om morran for å få meg frokost, eller å “låne” paller fra lageret vegg i vegg med Seiersborg for å lage bål på nattan. Jeg er vel litt lei, men jeg angrer ikke på at jeg deltok 100%. Kall det kultur, eller kall det organisert flatfyll, det var fortsatt morsomt, og et minne som varer.

Bilder:

Cpt. Oats – Bilen vår <3

Kaosbussen lagde Kaos på 17. Mai. Tror bilen bruker mer olje enn Diesel

Bjørn Rosenström @ City Scene

Tror årets Russetog er det største noensinne

Roy1, årets buss, hadde hedersplassen i toget

Tiden flyr, og det er allerede over en uke siden jeg kom hjem fra Exotic-LAN. Og så har jeg ikke gitt dere en oppsummering? Huff og huff…

For meg startet turen allerede onsdag i påskeferien, dagen før dørene åpnet. Jeg, og to andre bekjente stod foran en tur på 10-11 timers kjøring fra Fredrikstad til Ålesund. Noen vil kanskje si at vi er gale, men etter å ha tilbakelagt 150 mil tur-retur, kan jeg nå trygt si at det var verdt det.

Et slikt LAn gir i alle fall mange artige minner. Bare det å få se de personene som du kanskje har spilt med i over ett år, og kun hørt stemmen til er både artig og rart. Det er helt utrolig hvordan en skaper et mentalt bilde av hvordan en person ser ut og er bare ut i fra stemmen. Noen ganger stemmer det jo, men stort sett er det overraskende når man endelig møter personen “face to face”. For min del kjente jeg en god del av de som var der fra før av, men en del nye ansikter var det også. De lokale troppet jo opp mannsterke, og derfra var det ingen jeg hadde møtt før. I tilegg til dem hadde jeg heller ikke møtt Raven (Christian), Etanrok eller Deathie (Vidar Dahle) før dette LANet. Christian støtte jeg faktisk på allerede når vi kom inn døren. Han kjente meg igjen fra bilder som ligger på nett, men jeg ante først ikke hvem han var, hehe.

Apropos folk, så er det ganske fantastisk at så mange som 40 personer fra hele landet fant veien til Ålesund for å være med på Exotic LAN. I tilegg til oss fra Fredrikstad og Oslo kom det folk fra Vestfold, Bergen, Stavanger og diverse andre steder. Thurath og Razcal hadde reist den utrolige ruten Bergen-Oslo-Ålesund-Bergen for å få vært med familien i starten av ferien. I tilegg til oss Xbox-gamere var det jo også 5-600 PC-spillere som kom fra hele landet, og ett proffesjonelt CS-lag hadde planer om å fly inn med helikopet fra The Gathering.

Stemningen var gd i vårt lille hjørne, og en del av PC-spillerne stusset litt når vi bærte inn 8 store Peppes Pizzaer på Lørdag og laget langbord. Hvem sa at gaming ikke kunne være sosialt? Etter å ha slukt maten var det dog tilbake til spillingen, og de fleste slappet på lørdagen av etter turneringen dagen før, som holdt på til 07:00 lørdag morgen. Noen dro også frem ‘Fuzion Frenzy’ (partyspill) for å få litt avveksling fra Halo 2, og jeg samt flere spilte masse Halo 1 den dagen. Når vi så våknet opp igjen Søndag var det bare å gjøre seg klar for hjemturen. Til tross for 3 mann i min lille VW New Beetle gikk også disse 70 milene greit, og jeg var hjemme ca. 24:00 Søndag. Trøtt, men fattet. Og med mange gode opplevelser i bagasjen.

Jeg holder på å redigere en film om LANet, som skal legges ut på HaloNorge. En trailer av dene filmen kan du laste ned her!