Det såkalte datalagringsdirektivet (mer presist: EU-direktiv 2006/24/EC) har endelig blusset opp som en debatt i media de siste par dagene, og reaksjonene har også kommet sterkt fra alle hold. Mange spør seg: “Er dette i det hele tatt lovlig?” Samme måtte jeg også stille meg selv, og derfor satte jeg ut for å prøve å komme til bunns i dette spørsmålet…

I og med at jeg for øyeblikket leser statsforfatningsrett, så var min første tanke å gå til Grunnloven. Der er det dog ikke mye å hente. Et visst håp øynet jeg allikevel i grl. § 102:

“Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.”

Denne bestemmelsen er ment å beskytte mot tilfeldige ransakninge, og den har stått uendret siden 1814. Etter videre undersøkelser viser det seg at bestemmelsen i dagen samfunn må tolkes i sammenheng med den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Allikevel fremgår det rimelig klart både av ordlyden og tolkningen av bestemmelsen at denne paragrafen kun dekker de rene husransakelsene, og at den ikke kan tolkes videre.

Men henvisningen til EMK artikkel 8 gjorde meg nyskjerrig, spesielt siden EMK er inntatt direkte i norsk lov, og attpåtil har forrang der det måtte være motstrid mot andre vanlige lover. EMK er også et viktig fundament for selve EU, så en eventuell motstrid mot reglene i EMK ville gjøre direktivet vanskelig å svelge. EMK art. 8 lyder som følger:

(1) Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

(2) Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Hvordan dette skal tolkes i forhold til overvåkning og logging er nærmere utdypet i rettspraksis. I en dom fra den Europeiske Menneskerettsdomstol; Malone v. the United Kingdom 1984, tapte Storbritannia en sak om telefonavlytting. Det som her var spesielt var det at både den rene avlyttingen og loggingen av telefonsamtalenes detaljer, slik som hvem han ringte til og hvor lenge (“metering”) ble antatt å stride mot EMK art. 8. Og det er nettopp slike loggdetaljer det nye EU-direktivet omhandler. Vi må derfor gå nærmere inn på domspremisssene i den aktuelle saken.

I avsnitt nummer 85 uttaler EMD følgende:

The Court does not accept, however, that the use of data obtained from metering, whatever the circumstances and purposes, cannot give rise to an issue under Article 8 (art. 8). The records of metering contain information, in particular the numbers dialled, which is an integral element in the communications made by telephone. Consequently, release of that information to the police without the consent of the subscriber also amounts, in the opinion of the Court, to an interference with a right guaranteed by Article 8 (art. 8).

Og i avsnitt nummer 85 (de mest interessante delen er i fet type):

In England and Wales, although the police do not have any power, in the absence of a subpoena, to compel the production of
records of metering, a practice exists whereby the Post Office do on occasions make and provide such records at the request of the police if the information is essential to police enquiries in relation to serious crime and cannot be obtained from other sources (see paragraph 56 above). The applicant, as a suspected receiver of stolen goods, was, it may be presumed, a member of a class of persons potentially liable to be directly affected by this practice. The applicant can therefore claim, for the purposes of Article 25 (art. 25) of the Convention, to be a “victim” of a violation of Article 8 (art. 8) by reason of the very existence of this practice, quite apart from any concrete measure of implementation taken againsthim (cf., mutatis mutandis, paragraph 64 above). This remains so despite the clarification by the Government that in fact the police had neither caused his telephone to be metered nor undertaken any search operations on the basis of any list of telephone numbers obtained from metering (see paragraph 17 above; see also, mutatis mutandis, the above-mentioned Klass and Others judgment, Series A no. 28, p. 20, para. 37 in fine).

Med andre ord er det ikke tillatt for staten å ha tilgang til slike logger, hvis ikke de ikke har fått tilgang til å overvåke etter straffeprosessuelle regler. De Norske reglene om telefonavlytting har også blitt godtatt av Kommisjonen når en Norsk klagesak var til behandling.

Teleselskapet i Malone-saken hadde ingen rett til å gi informasjonen videre til myndighetene, og det kan heller ikke internettleverandører og andre i Norge ha etter at direktivet eventuelt blir innført. Da ville det være et klart brudd mot EMK art. 8.  Unntaket fra denne reglene må være der det er gitt tillatelse til telefonavlytting og lignende tiltak.

Men EMK art. 8 forhindrer i mine øyne allikevel ikke direkte at teleselskapene kan bli på lagt å lagre sine indre opplysninger i lengre tid. Dommen i Malone-saken taler kun om utlevering av disse opplysingene. Men da blir det neste spørsmålet hva en tillatelse til kommunikasjonskontroll innebærer. Reglene om dette står i straffeprosessloven.

Etter § 216f kan tillatelser bare gis for et visst tidsrom, og ikke lengre enn 4 uker av gangen, paragrafen hjemler ikke noen rett til å få tilgang til tidligere logger og annet. Dette ville også vært problematisk med tanke på reglenes formål hvis politiet kunne drive ulovlig sjekking av logger for så å kunne bruke materiale fra denne hemmelige logg-sjekkingen når de fikk tillatelse til å drive med kommunikasjonskontroll.

På dette punkt er det nødvendig å oppsummere litt. Innledningsvis viste det seg at grl. § 102 ikke gir noe effektivt vern mot krenkelser av privatlivets fred. Direktivet vil derfor ikke stride mot grunnloven. Videre viste det seg at EMK art. 8 slår fast et slikt vern, og at det i det minste forhindrer myndighetene i å få tak i loggdata uten å gå via de straffeprosessregler som gjelder for kommunikasjonkontroll. Men heller ikke EMK vernet direkte mot en slik loggføring så lenge teleselskapene selv forvalter informasjonen, og kun bruker den til nødvendigheter internt, for eksempel til å feilsøke av problemer.

Prosessreglene verner dog retten til privatliv, men det alene er antagelig ikke nok. Også regjeringen har sett dette problemet, og de har uttalt i pressen at forslaget til inkorporering av dette EU-direktivet også vil medføre forslag til endringer i prosesslovgivningen.

Avslutningsvis står jeg fortsatt igjen med flere spørsmål enn svar. Det første spørsmålet mitt er om ikke EMK art. 8 må kunne strekkes lenger enn det klare utgangspunktet som fremkommer av Malone-dommen. Mye kan tyde på det, blant annet det at dommen er over 20 år gammel og fordi det her er snakk om en langt mer utbredt prosedyre som står stikk i strid med hensynene bak art. 8.

Det kan også stilles spørsmål ved om et vern av privatlivets fred også kan konstanteres i norsk konstitusjonell rett. Med andre ord om vernet av privatlivets fred er konstitusjonell sedvanerett – lovregler som har samme rettsstilling som grunnlovens regler. Det er et spørsmål jeg ikke kan besvare her. Men at vernet om privatlivets fred er et viktig hensyn som lovgiver til stadighet bruker som begrunnelse for lovregler er det ingen tvil om.

Uansett hva en måtte mene eller komme til hva gjelder de to foregående spørsmålene, så er det fortsatt ikke umulig å gjennomføre direktivet, bare vanskeligere. Om det viser seg å stride direkte mot EMK art. 8 vil det være bortimot politisk selvmord å ta forbehold i menneskerettighetene for slik loggføring. Videre ville en motstrid mot konstitusjonell sedvanerett føre til at direktivet ikke ville ha rettsvirking, med mindre den skrevne grunnloven endres slik at den tillater loggføringen.

At direktivet er rettslig tvilsomt er i mine øyne rimelig klart. Dog er det mulig at jeg har misforstått sentrale ting, da jeg ikke har lest om de fleste emnene jeg behandler her enda. I så fall håper jeg noen kan korrigere meg. Hovedpoenget må allikevel avslutningsvis bli dette:

Uansett hvordan det hele stiller seg juridisk er det på det politiske plan ingen tvil: Får ikke direktivet politisk tilslutning, så vil det ikke kunne bli gjennomført. Derfor må motstanderne av direktivet ikke gi seg, og kjempe helt til Stortinget forkaster direktivet en gang for alle.

Vi skriver jo en del oppgaver på jussen, og de ligger jo uansett bare å støver ned på UiO sin server nå om dagen. Derfor tenkte jeg at jeg skulle legge ut en rimelig god teorioppgave om et passelig interessant emne. Oppgaven inneholder en del tørr juss, men jeg håper også at noen rent praktisk kan få nytte av dette :-)

Opprinnelig levert som fakultetsoppgave. Noen detaljer er rettet opp.

I det følgende skal reglene om retten til å ferdes til fots over privat eiendom etter både allemannsretten og servitutter behandles. For servituttenes del, så vil jeg i denne fremstillingen begrense meg til å se på de tilfellene der stiftelsesgrunnlaget er en avtale. Forholdet til hevd og andre stiftelsesgrunnlag blir ikke diskutert

Jeg vil først gjøre kort rede for rettsgrunnlagene, før jeg deretter går gjennom regelsettene separat og sammenlikner løpende. Deretter vil jeg se på de viktigste forskjellene på hvordan disse rettighetene er vernet.

1. Rettsgrunnlagene
Allemannsretten og rett til ferdsel etter servitutter bygger på veldig forskjellige rettsgrunnlag, men det er allikevel noen fellestrekk.

For allemannsrettighetenes del, så er det lov om friluftslivet 28. juni 1957 nr. 16 som er det sentrale lovverket. Loven regulerer blant annet spørsmålet om ferdsel til fots grundig. Ved at reglene er lovfestet og gjelder i samtlige allemannsrettsforhold, så vil domspraksis på området har stor verdi som prejudikater.

Når det gjelder servitutter, så vil det rettslige grunnlaget man tar utgangspunkt i alltid være stiftelsesgrunnlaget . Til forskjell fra allemannsretten, så vil ikke dommer på servituttenes område tillegges like mye prejudikatverdi . Dette fordi hvert enkelt tilfelle må vurderes helt konkret på bakgrunn av stiftelsesgrunnlaget. Siden vi her skal ta for oss avtale som stiftelsesgrunnlag, så vil derfor vanlige avtalerettslige tolkningsprinsipper være viktig for å fastlegge servituttenes innhold.

Selv om fokus ligger på avtalen, så oppstiller også lov om særlege råderettar over framand eigedom (servituttlova) visse tvingende regler. Servituttlova har også regler som kan være med på å regulere rettsforholdet mellom partene. Mer om dette nedenfor .

2. Allemannsrett etter friluftsloven
Som nevnt reguleres ferdsel til fots over privat eiendom som en allemannsrett etter friluftsloven. Formålet med loven er definert i § 1, der det å ”sikre allmennhetens rett til ferdsel” er nevnt eksplisitt.

2.1 Skillet mellom innmark og utmark
Friluftsloven skiller grunnleggende mellom innmark og utmark. Dette skillet er definert i lovens § 1a, og det er viktig å forstå dette skillet for å kunne anvende reglene om ferdselsrett.

§ 1a inneholder i første ledd en liste over hva som er innmark. I andre ledd slås det kort fast at utmark er ”udyrket mark som etter forgående ledd ikke reknas like med innmark”. Med andre ord er alt som ikke er innmark etter § 1a første ledd utmark.

2.2 Ferdsel i utmark
Etter fril. § 2 første ledd, så kan ”enhver ferdes til fots hele året” i utmark. Det er dog en forutsetning i første ledd om at dette kun gjelder når ferdselen ”skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet”.

Vanlig ferdsel til fots over utmark vil sjeldent eller aldri kunne ses på som utilbørlig i seg selv. Problemene oppstår dermed vanligvis der det er tvil om ferdselen går over innmark eller utmark, og når de som ferdes oppfører seg utilbørlig, slik at de er til skade eller ulempe. Jeg kommer tilbake til disse begrensningene i ferdselsretten nedenfor.

2.3 Ferdsel i innmark
Ferdsel til fots i innmark er begrenset til den tiden da marken er frosset eller snølagt, med et absolutt forbud fra 30. april til 14. oktober, jfr § 3 første ledd første punktum.

Etter § 3 første ledd annet punktum er det heller ikke tillatt å ferdes på nærmere angitte områder uansett vær og årstid. § 3 annet ledd gir også eier eller bruker av eiendommen rett til å forby ferdsel over en rekke andre områder selv om marken er frosset eller snølagt hvis ferdselen vil være ”egnet til å volde nevneverdig skade”. Spesielt skader på planet og andre vekster ved å trå dem ned om vinteren er beskyttet av denne bestemmelsen.

2.4 Begrensningene i friluftslovens kapittel 2
Friluftslovens kapittel 2 inneholder en rekke bestemmelser som innskrenker retten til ferdsel, og ferdselens utøvelse defineres også klarere.

Etter fril. § 11 første ledd, annet punktum så kreves det at den som ferdes gjør dette på en slik måte at det ikke ”kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen”. I annet ledd er det hjemlet en bortvisningsrett for grunneier hvis dem som ferdes ”opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig adferd utsetter eiendommen eller berettigete interesser for skade eller ulempe”.

Videre sier § 12 kort og godt at om det er voldt slik skade, så gjelder de vanlige erstatningsregler.

Grunneiers mulighet til å regulere ferdselen er ytterligere begrenset etter § 13. I første ledd oppstilles det et forbud mot stengsel, med unntak av de tilfeller der det tjener hans ”berettigende interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for almenhetens ferdsel”. Å sette opp gjerder vil for eksempel være forbudt hvis det ikke finnes en god grunn på eiers side. Og hvis en slik grunn finnes må stengselen ikke fortrenge de ferdende utilbørlig. Dette kan for eksempel løses ved å bruke en port som ikke låses, slik at de som ferder kan bevege seg gjennom på det inngjerdede området.

Terskelen for å tillate slike gjerder er imidlertid ganske høy. I rettspraksis finnes det eksempler på at strandeiere har måttet fjerne gjenstander til tross for at de hadde en viss interesse for eier ut over å hindre allmennhetens ferdsel . Det er derfor tydelig at det må foretas en interesseavveining i slike tilfeller.

Oppsetting av skilt eller å kunngjøre på annen måte at ferdsel er forbudt er heller ikke tillatt, jfr. fril. § 13 annet ledd. Unntaket er hvis dette er særskilt hjemlet. Både skilt og gjerder kan kreves fjernet etter § 13 siste ledd, jfr. § 40.

Friluftslova har også et vern av eier eller bruker hvis en eiendom ”i særlig grad er utsatt”, jfr. § 16. Et lignende vern som tar sikte på å verne blant annet dyr og planteliv finner vi i § 15. Begge disse paragrafene har som vilkår at en sperring eller regulering kun må skje etter kommunalt vedtak.

3 Ferdselsrett basert på avtale (servitutter)
Siden ferdselsrett på grunnlag av en positiv servitutt må stiftes, så er det stiftelsesgrunnlaget som er i fokus. I det følgende er det avtale som stiftelsesgrunnlag som vil behandles, men andre stiftelsesgrunnlag vil vanligvis bli vurdert på lignende måte.

Servitutter basert på avtale springer ut fra den private autonomi. Man står derfor mye friere til å avtale tilpassede ordninger enn man gjør i allemannsforhold. For eksempel kan det fint avtales fri ferdsel over innmark ved en servitutt. Hva en eventuell ferdselsrett omfatter vil bero på en konkret tolkning av avtalen.

3.1 Begrensinger i servituttlova
Selv om avtalen er det viktigste på servituttenes område, så har servituttlova også enkelte bestemmelser som kan modifisere dette utgangspunktet.

Hovedregelen finner vi i servl. § 2. Verken servitutthaver eller eier må misbruke sin rådighet slik at det ”urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe for den andre”. Vurderingstemaet er noe av det samme som i friluftslovas kapittel 2, og mange av de samme momentene kan ofte brukes.

I § 2 annet ledd går det frem at man ved vurderingen skal legge vekt på ”føremålet med retten” og ”tida og tilhøva” når en skal avgjøre om noe er ”urimeleg eller uturvande”. Når det gjelder ”tida og tilhøva”, så vil dette ikke bli så aktuelt når det gjelder ferdsel til fots. Det kan dog tenkes at det kan bli aktuelt om ferdselen for eksempel øker i takt med befolkningen i området.

”Føremålet med retten” vil ofte være sentralt når det gjelder ferdselsretter. Hvis formålet er å og en person gangvei til hytta si gjennom egen hustomt, så bør det nok også være rimelig å bære med seg bagasje eller dra pulk om vinteren om en argumenterer ut fra rettens formål.

Ved misbruk av servitutter, så kan § 17 komme til anvendelse. Etter § 17 første ledd kan eieren etter flere advarsler få endret eller avskaffe retter mot et vederlag ovenfor servitutthaveren. Servitutthaver, på sin side, må erstatte eventuelt voldt skade selv om det ikke er noe økonomisk tap, jfr. § 17 annet ledd.

§§ 5-7 åpner også for avskaffelse eller omgjøring av servitutter etter interesseavveininger. Felles for disse reglene er det at vinninga må være større enn tapet, og at det skal svares et vederlag lik tapet av servitutten til servitutthaver. Etter § 8, så kan man ikke avtale seg bort fra disse rettighetene i mer enn 10 år av gangen.

4 Avslutning og konklusjon
En viktig forskjell mellom regelsettene, som det ikke er så lett å se direkte, er vernet av rettighetene. Her er det store forskjeller mellom servitutter og allemannsretten.

For allemannsrettens del, så forsvinner de om utmarken for eksempel gjøres om til innmark av grunneier . Slike inngrep er heller ikke ekspropriasjonserstatningsmessig vernet, Dette går frem av blant annet Rt. 1985 s. 247, der førstvoterende uttaler at man ”i allemannsrett bare kan kreve erstatning for tap ved ekspropriasjonsinngrep […] dersom bruksutøvelsen har hatt en slik karakter at den i det ytre har fremtrådt på en vesentlig samme måte som en rettighetsutøvelse”. Erstatningsvernet er altså begrenset til de tilfeller der retten likner mer på en servitutt enn en allemannsrett.

Servituttene er derimot erstatningsmessig vernet. I tillegg til dette, så er det vanskeligere for eieren å kvitte seg med servitutter som andre har over hans eiendom. For å gjøre dette er eieren nødt til å avskipe den etter servl. § 7, eller ved å bruke forkjøpsretten etter § 10 hvis servitutten blir avhendet.

Vernet av rettigheter som er avtalt har altså en mye sterkere stilling i norsk rett, men dagens fokus på miljø og velferd fører nok til at allemannsretten til ferdsel til fots står sterkere nå enn den har gjort i tidligere tider. Nyere rettspraksis har også en tendens til å verne mer om allemannsretten , se for eksempel Rt. 2005 s. 805 (Hvaler).

I og med at jeg fikk bestått, og “toppkarakter” på min semesteroppgave i STV 1020, Metode og Statistikk, så tenkte jeg at jeg skulle legge den ut for nedlastning om noen skulle være nyskjerrige. Det er to punkt i oppgaven som kunne vært forbedret, though. Det første punktet er problemstillingen, som egentlig ikke er definert. Jeg gikk rett på en hypotese isteden for å ha en problemstilling som kanskje kunne ledet til flere hypoteser. I tilegg til det så er utvalget kanskje lite, men om det hadde stått 200 respondenter burde det være tilstrekkelig. Småpirk med andre ord ;-p

Enkelte ganger der det bare ikke grenser for hva som kan gå galt – når noe først skal gå til helvete må det tydeligvis alltid skje med ekspressfart! Og en slik dag hadde jeg i dag, takket være Oslo sporveier. Ikke at jeg har noen vendetta mot Oslo sporveier, de pleier jo å være greie nok, men følgende historie holdt på å fucke opp en oppgaveinnlevering i dag:

12:11 – Jeg går akkurat glipp av T-banen som gikk for ett minutt siden fra Carl Berner til Blindern. Et kvarters venting, menmen, jeg har jo god tid.
12:27 – Etter å ha gått på T-banen kommer vi en stasjon avgårde, men det er problemer med lyssystemet, så vi blir stående.
12:30 – Venter fortsatt på grønt på Sinsen T-banestasjon…
12:35 – Vi får beskjed om at det er full stopp mellom Sinsen og Nydalen, og at T-banen derfor ikke går lenger i den retningen. Vi må alle gå av på Sinsen, og jeg venter på å komme meg tilbake til Carl Berner, og så får jeg heller ta T-banen om serntrum istede.
12:50 – Endelig kommer en vogn som kan ta oss med tilbake til Carl Berner
13:01 – Og etter 10 mi venting på stasjonen kjører det mot Carl Berner igjen
13:10 – Jeg er 1 minutt for sent på Carl Berner til å rekke linje 5. Neste går 13:19. Da er det over en time siden jeg kom til Carl Berner i første omgang, og jeg har fortsatt ikke kommet meg noe nærmere Blindern
13:19 – Endelig en sporvogn som går til tida. Nå er det bare et kvarter, kanskje tjue minutter til jeg er på Blindern, tenker jeg triumferende.
13:23 – T-banen står lenge på Tøyen, som er første stasjon sørgående fra Carl Berner. Etter et minutts tid kommer det en beskjed over høytalerene: “Det er full stopp på Nationatheateret, all trafikk dit må vente”. “Dette kan ta litt tid”. LITT TID!? WTF? Nå får det faenmeg være nok tenker jeg, der kunne jeg jo blitt stående i nok en time.
13:25 – Siden T-banen står i begge retninger må jeg gå tilbake til Carl Berner og se om jeg kan finne på noe lurt. Bussene går jo bare om sentrum, da må jeg bytte buss og greier, hmm, kanskje jeg bare skal ta bilen?
13:40 – Nesten fremme på Carl Berner når jeg ser Trikken på andre siden av veien, linje 17 til Rikshospitalet. Sinnsyk omvei, men den går jo rett forbi Blindern. Den stopper rett over gata, og jeg sprinter over et kryss mens jeg har sjangsen.
13:41 – PANG, mobilen smeller i bakken. Batteriet og batterilokket faller av og ligger midt i veien. Jeg fomler det opp og får kastet meg på trikken akkurat i tide.
14:05 – Trikken er ute av sentrum og nærmer seg Blindern, men en bil står parkert for lang ute i veien, og Trikken stopper. Føreren går ut for å finne eier av bilen, og jeg kjenner at tålmodigheten ovenfor Oslo sporveier er HELT på bristepunket…….
14:08 – Vi kjører igjen, heldigvis
14:15 – Endelig på Blindern, to timer forsinket, og jeg får levert oppgaven i tide. Murphy fikk ikke helt kål på meg allikevel.

Enkelte ganger der det bare ikke grenser for hva som kan gå galt – når noe først skal gå til helvete må det tydeligvis alltid skje med ekspressfart! Og en slik dag hadde jeg i dag, takket være Oslo sporveier. Ikke at jeg har noen vendetta mot Oslo sporveier, de pleier jo å være greie nok, men følgende historie holdt på å fucke opp en oppgaveinnlevering i dag:

12:11 – Jeg går akkurat glipp av T-banen som gikk for ett minutt siden fra Carl Berner til Blindern. Et kvarters venting, menmen, jeg har jo god tid.
12:27 – Etter å ha gått på T-banen kommer vi en stasjon avgårde, men det er problemer med lyssystemet, så vi blir stående.
12:30 – Venter fortsatt på grønt på Sinsen T-banestasjon…
12:35 – Vi får beskjed om at det er full stopp mellom Sinsen og Nydalen, og at T-banen derfor ikke går lenger i den retningen. Vi må alle gå av på Sinsen, og jeg venter på å komme meg tilbake til Carl Berner, og så får jeg heller ta T-banen om serntrum istede.
12:50 – Endelig kommer en vogn som kan ta oss med tilbake til Carl Berner
13:01 – Og etter 10 mi venting på stasjonen kjører det mot Carl Berner igjen
13:10 – Jeg er 1 minutt for sent på Carl Berner til å rekke linje 5. Neste går 13:19. Da er det over en time siden jeg kom til Carl Berner i første omgang, og jeg har fortsatt ikke kommet meg noe nærmere Blindern
13:19 – Endelig en sporvogn som går til tida. Nå er det bare et kvarter, kanskje tjue minutter til jeg er på Blindern, tenker jeg triumferende.
13:23 – T-banen står lenge på Tøyen, som er første stasjon sørgående fra Carl Berner. Etter et minutts tid kommer det en beskjed over høytalerene: “Det er full stopp på Nationatheateret, all trafikk dit må vente”. “Dette kan ta litt tid”. LITT TID!? WTF? Nå får det faenmeg være nok tenker jeg, der kunne jeg jo blitt stående i nok en time.
13:25 – Siden T-banen står i begge retninger må jeg gå tilbake til Carl Berner og se om jeg kan finne på noe lurt. Bussene går jo bare om sentrum, da må jeg bytte buss og greier, hmm, kanskje jeg bare skal ta bilen?
13:40 – Nesten fremme på Carl Berner når jeg ser Trikken på andre siden av veien, linje 17 til Rikshospitalet. Sinnsyk omvei, men den går jo rett forbi Blindern. Den stopper rett over gata, og jeg sprinter over et kryss mens jeg har sjangsen.
13:41 – PANG, mobilen smeller i bakken. Batteriet og batterilokket faller av og ligger midt i veien. Jeg fomler det opp og får kastet meg på trikken akkurat i tide.
14:05 – Trikken er ute av sentrum og nærmer seg Blindern, men en bil står parkert for lang ute i veien, og Trikken stopper. Føreren går ut for å finne eier av bilen, og jeg kjenner at tålmodigheten ovenfor Oslo sporveier er HELT på bristepunket…….
14:08 – Vi kjører igjen, heldigvis
14:15 – Endelig på Blindern, to timer forsinket, og jeg får levert oppgaven i tide. Murphy fikk ikke helt kål på meg allikevel.

Jeg har da bodd her i nesten to uker alt, men jeg har liksom ikke fått satt meg ned for å skrive noe om det før nå. Med en ny bostedsadresse i Sofienberg Studenthjem og 17 romslige kvadratmeter å boltre meg på trives jeg som aldri før. Nærområdet er ganske hyggelig, og det er faktisk mulig å finne parkering uten å måtte betale noe, utrolig nok. I tilegg er det mange butikker av typen “Frukt og Grønt”, T-bane, Trikk, bussholdeplass og kebabsjapper rett rundt hjørnet, kombinert med gangbar avstand til Karl Johan. Sentralt som bare rakkern!

Hybelen
Den første dagen jeg dro innover hadde både jeg og pappa bilen full av ting og tang, og det virka helt håpløst når vi lasta ut alt sammen inn på hybelen. Mengden esker virket bare for mye. Men, det er utrolig hva en får inn i skuffer og skap, og vi stod raskt med ganske få esker igjen. Så var det duket for den rutinemessige turen til Ikea, og på veien tilbake hadde vi fylt bilen nok en gang.”Det har går faen ikke..” tenkte jeg flere ganger. Men, jo, det gikk. OG, jeg har faktisk 2 brede skuffer til overs – ikke værst! Som dere ser på bildet fikk jeg faktisk med meg både PC og TV, såvel som Xboxen. PC-skjermen skjønte jeg raskt at måtte byttes, for dne tok hele pulten – flatskjerm ble løsningen. I tilegg fikk jeg en seng over sofaen min, og sparte et par kvadratmeter ved å bygge i høyden på den måten. All Hail Ikea.

Å bo alene i Oslo
For det første: Oslo virker stor, men bydelene er mindre enn de virker. Vålerenga og Karl Johan er begge kun 10-15 min spasertur herfra – og jeg som trodde Vålerenga var en slags forstad… I tilegg så er det veldig forvirrende med all transport rundt omkring, men Trafikanten hjelper en å holde orden på et system som virker veldig usystematisk for en nyinflytter. Området rundt Sofienberg/Grünerløkka er også et fint område å utforske. Det er masse butikker, spisesteder og utesteder, og hele bydelen har sin spesielle sjarm. I følge trendguider og lignende skal også Grünerløkka være det nye, hippe stedet i Oslo, noe som merkes litt på stilen til enkelte kaffebarer og utesteder. Men de emr billige og “folkelige” stedene er i overflod. Det er masse gatekjøkken, kebabsjapper og småsjapper i de små og trange gatene bort mot Akerselva.

Studier
Nå har det seg jo slik at jeg ikke kom inn på Jus før Våren 2007 (glapp med 0,4 poeng), så jeg må ta et enkeltemnestudium, noe som betyr at jeg må vente til de fleste har meldt seg opp på et emne for å velge der det er ledig plass. Det skulle ikke være helt smertefritt… Etter å ha ventet til det hele åpnet kl. 00:01 den 22. August, så fant jeg Kriminologi på listen over fag – jeg hadde allerede logget inn til påmeldingsskjemaet, og tenkte: “jess, da fikk jeg det jeg håpet på”, bare for å bli møtt av en beskjed om at jeg ikke hadde studierett til faget. “Hmm, men dette har jeg lest om, det tar bare litt tid før det blir aktivert på skjemaet”. Så, jeg ble sittende der og prøve hvert minutt omtrent, frem til klokken ble 03:00. Jeg lette gjennom alle papirer, prøvde andre fag på det Juridiske fakultet og mye annet, men det virket bare ikke. Når jeg så ringer hjelpesenteret på Juridisk etter et par timers søvn får jeg vite at Kriminologi var lagt ut ved en feil – det var ikke ledig plass.

Så, nå må jeg velge et annet emne eller to – og det fort. Mange emner er alt i ferd med å fylles opp. Jeg leser gjennom de humanistiske fagene. Innføring i latin? Grunnkurs i Gresk?. Kanskje ikke. Men Sammfunnsvitenskaplig fakultet har et par fag, så da blir det til slutt Statsvitenskap med fagene Politiske systemer i Norge etter 1814 og Metode og Statistikk for Statsvitenskap. “Ja, det siste emnet er litt tørt, men det burde gå greit”, tenker jeg. Så må jeg sjekke når undervisningen går. Klokka 10:30 den 22. Agust leser jeg følgende: “Forelesninger i Politiske Systemer etter 1814: Tirsdager 12:15 fra og med 22. August” – “FRA OG MED I DAG!?”. Det var bare en ting å gjøre; å kaste seg i bilen.

Det bringer meg også til… Min første P-bot
Etter å ha kjørt opp til Blindern på ca. 25 minutter (pga. trafikken) må jeg finne en parkeringsplass. Heldigvis har jeg vært der 1-2 ganger før og vet om et fint sted, men det står en del skilter der: “Kun parkering md gyldig P-bevis eller oblat”. Æsj, betalparkering tenker jeg – men, jeg skal jo bare på et par timers forelesning. Jeg betaler i maskinen og legger lapp i ruten. Etter forelesningen er jeg også tilbake godt før tiden og finner noe på ruta. “Jævla reklame”, tenker jeg, for flere rundt meg hadde fått det samme. Men, det var ikke noe reklame – snarer en bot. Etter å ha vandret et par runder rundt på plassen forstår jeg hvorfor. Det er kun de ca. 10 plassene rett ved maskinen som er fri parkering. De andre gjelder kun om en har et parkeringskort fra UiO. Så, selv om jeg ironisk nok hadde gyldig P-bilett, så er ikke det det samme som et P-bevis, og siden jeg hadde dårlig tid sjekket jeg bare et par biler rundt meg, og de hadde nå også bot i ruta. Faen heller – 500 sure kroner ut av konto. Nå tar jeg trikken.

Ellers går livet sin vante gang, og til tross for et par småkjipe opplevelser, så har jeg det i det store og det hele veldig bra :-)

Thomas, Oll, Morten L og Mathias Mollestad har laget en film, La Famiglia, som et skoleprosjekt i Mediafaget. Det har jeg fått den æren av å redigere, og den ferdige versjonen er nå tilgjengelig på nett, og kan lastes ned her. (Høyreklikk –> Lagre mål som..)
Takk til Morten Hauge/Rhox.org for båndbredde :-)

Filmen kan kjøpes på DVD for 50 kr/stykk. Skriv i kommentarfeltet om du vil bestille.

Jeg må si at det nesten som forventet kom et par svar på mitt innlegg 16/1, og jeg er igjen klar for å forsvare mine argumenter. Jeg håper med dette innlegget også at de som måtet være imot, spesielt skoleavisa og Jon Jarrett Nygren. Les videre for hele innlegget.

Svar på “Dobbeltkronikken”, datert 20. Januar 2006
De var med en skrekkblandet fryd jeg så på skoleavisa at det hadde kommet et par svar på mitt innlegg, datert 16/1-2006. Derfor føler jeg også at jeg er nødt til å svare på disse for å gjøre det mer klart hva jeg mener om saken.

Først og Fremst vil jeg ta for meg det Jon Jarrett Nygren nevner; at jeg ikke beviser min påstand om at Sigurd finner på fakta. Men, jeg har jo allerede tidliger i min kommentar nevnt at Sigurd skriver at informasjonen ble gitt kun 3 dager før, og jeg forklarer utførlig hvorfor det er feil og hva som var de faktiske forhold. Dermed regnet jeg deg ikke som nøvendig å gjenta det og bruke enda mer spalteplass enn jeg allerede gjorde.

Nygren påstår også at jeg legger meg for mye på defensiven. Denne påstanden kan nok virke rettmessig, siden jeg faktisk skrev mitt innlegg som et forsvar for elevrådet. Men, om du leser litt nøyere vil du sikkert se at jeg faktisk er enig i deler av det Sigurd påstår – og jeg tar også til meg kritikk og beklager flere av tilfellene. Disse sakene er det og viktig å ta tak i, men mitt poeng er at dette ikke er det avtroppende elevråds feil – her er det noe feil med et system som har vært slik i årevis. Derfor kan ikke vi ilegges skyld for å videreføre et eksisterende system som aldri tidligere er blitt påklaget.

Når det er sagt, så vil jeg beklage om du, Jon Jarrett Nygren, følte deg støtt av at jeg kalte deg Sigurds “høyre hånd”. Poenget her var å sette det på spissen – vennskap er, som du nevner, ikke ulovlig – men, igjen er det måten Sigurd fremstiller deg som en 100% objektiv ekspertkommentator jeg betviler. Din politiske erfaring er også god, noe jeg er fullt klar over. Men, jeg er ikke helt grønn selv heller, og jeg har erfaringer fra blant annet tidligere elevråd og ungdommens kommunestyre (som jeg valgte å gå ut av pga. tvil om dets nytteverdi). At jeg ikke er partipolitisk aktiv har lite med mangel på engasjement og kunnskap å gjøre, men er heller et resultat en politisk oppfatning som ikke kan enes med noe parti i Norge på nåværende tidspunkt.

Nygren nevner også at de tre første vervene ble besatt av den ene kandidaten som stilte. Dette kommenterer jeg faktisk i mitt første innlegg, og jeg gir en mulig og politisk sett faglig fundert forklaring på hvorfor, der jeg blant annet trekker inn ting som mangel på vilje til å ta på seg tunge verv – noe som er blitt en negativ trend i det politiske livet. Det burde også merkes at vi hadde opptil 6-7 representanter på andre verv, og blant annet rettighets-, EO og PR-ansvarlig var populære “stillinger”. Jeg vi faktisk påstå at de vervene er minst like viktige som sekretær og økonomiansvarlig.

Et annet punkt jeg også merket meg ved Nygrens kronikk var kravet om utsettelse/gjenvalg. Dette var faktisk helt og holdent umulig. Etter det elevrådsmøtet hadde vi ingen flere muligheter til å gjennomføre et valg. Dette har med terminplanlegging og andre forholdt å gjøre, og var dermed praktisk umulig. Allikevel er dette et punkt som må tygges på, og som forhåpentligvis resulterer i en ny og bedre valgordning før neste valg, noe jeg har diskutert med Sigurd, og som antagelig vil bli foreslått. Også her er vi prinsippielt enige, selv om jeg fortsatt vil mene at man i alle fall til en viss grad må stole på at de som deltar på en slik avstemming ser viktigheten og seriøsiteten i dette. Allikevel var det fint lite vi kunne gjøre med det på daværende tidspunkt, utenom det å sikre at det ikke hadde noen betydning for hvem som ble valgt inn.

Skoleavisa vil jo selvfølgelig også svare meg, noe som er helt forståelig. Mitt hovedangrep er jo rettet mot Skoleavisa. Når det gjelder det du kaller ‘indignasjonen’, eller “raseriutbruddet”, som jeg pleier å kalle det, så vil jeg poengtere er at det er viktig at pressen blir fulgt kritisk på samme måte som de skal følge kritisk med på andre ’statsmaktene’. Det at jeg prøver å latterliggjøre Stette kan du nok finne grunnlag i teksten for, og jeg er en mann som liker å sette ting på spissen og faktisk vise folk hvor latterlig enkelte ting er når jeg reagerer på det. Skarp sarkasme og humor har også en tendens til å virke bedre på folk enn tørre og stive tekster uten substans.

Når det gjelder min “mangel for interesse for skoleavisa”, så vil jeg si til mitt forsvar at jeg leser den stort sett daglig. Det er fortsatt mange gode artikler, men du må også kunne innrømme at Skoelavisa har hatt en tendens til å være mer eller mindre overdrevent kritiske mot det forhenværende elevrådet, noe som startet allerede ved vår bommert ved saken om Nasjonale Prøver, en sak der styret stod i misforhold til elevrådet. Der tok vi en feil hasteavgjørelse vi senere har offentlig beklaget, og jeg er enig med de som måtte hate oss for det enda at vi tok feil der – det sa jeg også når jeg, som eneste styremedlem, stemte imot den avgjørelsen som da ble tatt.

I tilegg til å beskylde meg for useriøs mobbing av Sigurd, så setter Nyhus også spørsmålstegn rundt mitt intellekt og mine kunnskaper. Noe som dermed også gjør han skyldig i det han selv kritiserer. Når det gjelder det Morten Nyhus “spørsmålstegn ved Stian Øby Johansen grunnleggende forståelse for journalistikk” vil jeg gjerne få svare med å gi et kort utdrag av min “journalistiske CV”:
- Tidligere journalist i et Norsk IT-basert nettsted med over 10 000 daglige lesere
- Redaktøransvarlig og journalist i et IT-basert nettsted med ca. 2-400 daglig lesere
- Delvis Redaktøransvarlig og journalist på et større Europeisk nettsted med over 1000 lesere daglig
- Skribent i egen private blogg med 100 + lesere daglig

Som du kanskje ser, så har jeg faktisk drevet med dette før, på frivillig basis. I den førstnevnte “stillingen” jobbet jeg sammen med en fast skribent i en riksdekkende norsk avis og andre skribenter for å produsere nyheter på nesten daglig basis den tiden jeg var med. Jeg gikk til slutt fra oppgaven frivillig, uten annet enn positive kommentarer, og jeg hadde derfor anbefalt deg å undersøke litt før du prøver deg på å fremstå som mer intelligent og kunnskapsrik enn en person du aldri før en gang har snakket med, kun for å prøve å få medhold i dine synspunkter.

Min påstand om at skoleavisa brukes som verktøy er heller ikke så langt i fra virkeligheten, slik jeg ser det. Dette gjelder da heller selvfølgelig ikke de vanlige reportasjene og intervjuene, men heller det stoffet som er vinklet kritisk. Jeg synes at personer som har såpass mange verv i skolen, som for eksempel Sigurd bør være meget varsomme med hva de mener. Jeg vet da at en kronikk ikke bør være saklig, men den bør i alle fall være saklig begrunnet, og jeg vil fortsatt påstå at inhabiliteten skinner igjennom i flere av de kritisk vinklede sakene som er skrevet i skoleavisa. Jeg håper dere tar dette til dere og kanskje tenker litt over dette neste gang. Husk at meningene bak ikke er det viktigste når en skriver noe – det er fortolkningen som er det vesentlige.

Avslutningsvis, så vil jeg nevne et par småting. Det er tydelig at vi ikke er enige, og det er da enda bra at det er slik. Skoleavisa har vel ikke sett en såpass god debatt på lange tider, og det kan vel ikke kalles annet enn sunt for avisens del at det “skjer noe”. Når det er sagt, så har Sigurd faktisk kommet til meg og foreslått at vi skal se litt på en forbedring av de nåværende systemer som kan foreslås for elevrådet. Dette viser en tydelig godvilje fra Sigurds side, og han skal ha skryt for å være villig til å gjøre noe slikt. Så, det ser også ut til at det kommer noe godt ut av diskusjonen – en gylden middelvei alle kan akseptere, om alt går som det skal. Avslutningsvis vil jeg også beklage at jeg skrev Nygrens navn feil. Det skulle være riktig denne gangen.

Helt til slutt må jeg også nevne at jeg ikke står alene om mine meninger heller, selv om det til tider kan virke slik. Jeg har i alle fall ikke, utenom dobbeltkronikken, fått negative tilbakemeldinger. Så, det spørs vel om jeg kanskje ikke traff spikern litt på hodet allikevel?

Mvh.
Stian Øby Johansen

Skoleavisa, med Sigurd Stette i spissen har i lengre tid vært på elevrådet som den vakthunden pressen skal være. I begynnelsen så jeg dette som godt – media har fått en funksjon i samfunnet som en egen statsmakt. Allikevel følte jeg at Sigurd Stettes kronikk i Frederik II’s skoleavis i dag tok litt vel av, og derfor har jeg skrevet et svar på vegne av meg selv. Les videre for svaret i sin helhet.

Svar til Sigurd stettes Kronikk, datert 16. Januar 2006
Skoleavisas mest aktive og omstridte skribent, Sigurd Stette, skrev 16. Januar 2006 en Kronikk angående det nye elevrådet, og hvordan valget av dette foregikk. Jeg, og flere av mine tidligere medarbeidere i Elevrådsstyret anno 2005 ble meget overrasket over flere punkter i Sigurds kronikk, og jeg ønsker derfor å komme med et svar på Sigurds Kronikk, slik at skolens elever også får vår side av saken. Merk at dette er mine meninger, da brevet er undertegnet av meg, Stian Øby Johansen, og bare meg. Rett derfor kritikk og svar på dette innlegget til meg, slik god skikk tilsier.

Sigurd er god til å skrive – det er ingen tvil om det. Jeg må faktisk innrømme at det var fint å se en såpass velskreven tekst i skoleavisa. Allikevel er innholdet i beste fall mangelfullt. La meg starte med Sigurds første påstand, påstanden om uengasjerte elever. Jeg vil få bemerke at Journalisten fra Fredrikstad Blad, og påfølgende artikkel var et resultat av en artikkel Sigurd skrev i skoleavisa tidligere, som tydeligvis kom i hende en journalist hos Fredrikstad blad. Hvem som leverte inn tipset kan en bare spekulere i. Allikevel var artikklen viktig, og den peker på et alvorlig problem i all politikk i dag – få vil engasjere seg. Sigurds idè om en pris for elevengasjement er god, faktisk veldig god. Noe slikt burde absolutt være mulig, og jeg håper miljøgruppa tar dette opp på neste elevrådsmøte.

Men, når Sigurd begynner å halshugge informasjonsjobben vi gjorde foran valget, kommer han med påstander som absolutt ikke er holdbare. Vi informerte allerede på møtet før valget om at et valg var nært forestående, og at de måtte informere klassene. En og en halv uke før valgmøtet hang vi opp plakater på alle glassdørene og oppslagstavlene. Desverre kom ikke info om møtet med på Ukas Gule før det gjenstod bare 3 dager – noe vi beklager sterkt. Allikevel svartmaler Sigurd det hele, og påstår at det var uforsvarlig å holde et valg med disse forutsetningene. Men, vi må ikke glemme at kritikk er viktig – rettmessig kritikk altså – ikke tankeløs sverdsvinging i løse lufta. Informasjonsproblemet er noe vi alltid har slitt med, men det var ikke værre da enn tidligere, og vårt elevråd er faktisk det første som har tatt dette på alvor ved å opprette et verv for en PR/informasjonsansvarlig, som har som oppgave å forbedre dette – et arbeid som allerede er godt i gang.

Det kom heller ikke som en overraskelse at Sigurd velger å kommenter min opptreden under møtet. Han skriver at “Tidligere rettighetsansvarlig Stian Øby, brukte på begynnelsen av valgmøtet tid på å kjefte på en formulering i min sak i skoleavisa [..]“. Men, også dette er kun delvis korrekt. Jeg stod faktisk frem og kommenterte dine anklager mot oss fra Skoleavisa, for å vise at vi leser og bryr oss om hva Skoleavisa måtte mene. Allikevel er det også vår rettighet og plikt å forsvare oss når vi ser at store deler av anklagene, den gang som nå, er ubegrunnede, subjektive påstander som vitner om liten forståelse for god presse-etikk.

Allikevel har Sigurd, som vanlig, mer å klage på; Valgordningen. Jeg kan være enig med han om at den ikke er optimal. Allikevel er den nøyaktig den samme som har vært brukt de årene jeg har gått her på skolen. Derfor antok vi at det også i år ville være riktig å bruke denne ordningen. Vi hadde ikke hørt annet fra noen, og tidligere hadde det ikke vært noe misnøye med ordningen. Når Sigurd så kommer i ettertid og anklager elevrådsstyret for regelrett valgjuks, blir jeg mildt sagt overrasket. At det var uoverenstemmelser med stemmesedlene på et par verv er beklagelig, men de hadde ingen utslag på resultatet. Dette ble vi enige med Sigurd og Jon om under møtet, og vi regnet saken som avgjort der. Vi satser på at folk tar dette såpass seriøst at de ikke jukser på valget, men Sigurd får vinklet det til at VI jukset – noe som er helt galt. Når jeg samlet inn sedler passet jeg også på at alle jeg fikk inn fra kun leverte en seddel, men feil kan jo forekomme, og det er selvfølgelig beklagelig.

Når det gjelder grasrotavsteminger er det en god idè, men vårt system er bygget på at de som allerede er valgt til elevråd skal velge styremedlemmer, altså et slags indirekte valg. Hvis Sigurd er misfornøyd med den ordningen, får han gjerne foreslå en ny, eller skrive en artikkel om dette – i den stilen hans Kronikk slutter, men å komme med sleivspark mot det gamle styret for å ha fulgt den tradisjonen for avstemning som alltid har vært brukt er et skudd i blinde som ikke har en annen funksjon enn å være et dårlig forsøk på å skadeskyte det nye elevrådet før det en gang har kommet i gang. Kommentaren om stemmesedlene er også høyst irrelevant, da alle stemmer ble telt to ganger allerede, og som du skrev, så la vi dem frem til offentlig skue om noen ønsket å kontrollere dem videre. Nok en gang har du, med ditt manifest av en Kronikk, svart på hvitt erklært deg som hovedfiende av elevrådsstyret.

Dette er uten tvil et stempel du ønsker å ha, og du bekrefter det til stadighet ved å skrive overdrevent kritisk om elevrådsstyret. I den refererte Kronikken har du også fått tak i en “ekspert”; Jon Jarret Nygren. Det bør nevnes at han er å regne som din høyre hånd i elevrådet, og derfor virker det feil at han dras inn i Kronikken på en måte som skal få han til å virke som et objektivt ekspertvitne – noe som er så langt fra sannheten en kan komme. Det overrasker meg allikevel ikke. Skoleavisa har, under Sigurds regime gått fra å være en interessant og objekt skoleavis med bevisste ansatte til å bli et talerør for Sigurd og hans venners politiske synspunkter. Her har både redaktører og skoleavisas redaksjon et ansvar. Skoleavisa skal ikke være Klassekampens siamesiske tvilling, men heller en avis som alle kan kjenne seg igjen i. Objektive kommentarer fra pressen har jeg intet imot, men når det er Politisk overbevisning som styrer stoffutvalget blir avisen fremmedgjort for elever flest.

Avslutningsvis er det viktig å poengere at det er en del gode punkter i Kronikken, og mange av idèene er gode, i det minste på papiret. Men, Kronikken må leses med en klype salt. Sigurd er beryktet for å skape de fakta han ikke finner, noe som er veldig kritikkverdig. Min oppfordring til Sigurd er å moderere sine påstander, og se litt i seg selv før han overlagt prøver å ødelegge for både det avtroppende og det påtroppende styret.

Jeg vil også benytte anledningen til å ønske det nye elevrådet lykke til. Jeg har stor tro på de nyvalgte representantene, og når vi hadde vår opplæringsperiode denne uken, et nytt tiltak vi innførte, fikk jeg se at alle de nye styremedlemmene er mennesker som er engasjerte og bryr seg om skolen. Frederik IIs Elever er uten tvil i gode hender.

Mvh.
Stian Øby Johansen

Fikk igjen Engelsktentamen i dag, med karakteren 5/6 – noe som må sies å være jævlig bra :-) Kommentaren nevnte også et negativt punkt, som var verdt å legge ut her, siden den var litt artig:

Oversatt for de som sliter med læreren min sin skrift: “Very Good Knowledge. Well Written. Your Handwriting is a mess, though, and an insult to the reader.” Kanskje jeg skal søke om PC neste gang?