En fersk kjennelse fra Høyesterett i storkammer slår fast at det er et ubetinget begrunnelseskrav ved ankenektelser også i sivile saker. Saken splittet Høyesterett i hele tre fraksjoner.

(Artikkelen er opprinnelig publisert i Stud.Jur. nr. 6/2009)

Den 18. september avsa Høyesterett kjennelse i den tredje storkammersaken etter at den nye tvisteloven trådte i kraft (HR-2009-1818-S), og det var forståelsen av nettopp denne nye lovens § 29-13 annet ledd om lagmannsrettens ankenektelse som var sakens kjerne. Høyesterett delte seg i hele tre fraksjoner, og flertallet kom til at ankenektelser i sivile saker må begrunnes. Splittelsen står i sterk kontrast til fjorårets storkammerkjennelse om ankenektelse i straffesaker (Rt. 2008 s. 1674), hvor en enstemmig Høyesterett innførte et lignende begrunnelseskrav.

Fra generasjonsskifte til prejudikat
Bakgrunnen for saken var et generasjonsskifte i familiekonsernet Finsbråten Eiendom AS, hvor det ble etablert en pensjonsordning for førstegenerasjonseierne. Bjørn Finsbråten Bauer, en av annengenerasjonseierene, fikk noen år senere overta Avante AS, som var fisjonert ut fra Finsbråten Eiendom. Samtidig ble han løst ut av morselskapet, og overtok en viss andel av pensjonsforpliktelsene overfor førstegenerasjonseierne.

Enda noen år senere, i 2005, stanset Avante betalingen av sin andel av pensjonsforpliktelsene. De anførte at det hadde eksistert et skjult varelager i Finsbråten Eiendom på fisjonstidspunktet, og at fordelingsnøkkelen for pensjonsforpliktelsene derfor var feil. Saken kom opp for Øvre Romerike tingrett, som avsa dom den 13. august 2008. Avante tapte saken, og anket til Eidsivating lagmannsrett. I ankeomgangen ønsket Avante å føre ytterligere bevis, blant annet regnskapsmessige utregninger og ekspertvitner i et forsøk på å sannsynliggjøre at det fantes et skjult varelager.

Den 29. januar 2009 besluttet lagmannsretten at anken skulle nektes etter tvisteloven § 29-13 annet ledd uten annen begrunnelse enn at «lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram». Adgangen til å unnlate å begrunne beslutninger følger motsetningsvis av tvisteloven § 19-4 fjerde ledd: Bare dommer og kjennelser skal begrunnes.

Tre fraksjoner i Høyesterett
Lagmannsrettens beslutning ble anket videre til Høyesterett, som besluttet at anken skulle behandles i storkammer. Avante anførte at det fulgte av både Grunnloven § 88, EMK artikkel 6 og tvistelovens system at beslutningen om å nekte ankene burde vært begrunnet. Hovedvekten i Avantes prosedyre lå på grunnlovsspørsmålet, og deres prosessfullmektig redegjorde i detalj for utviklingen i synet på denne bestemmelsen i teori og rettspraksis helt fra tidlig 1800-tall og frem til i dag.

Flertallet på ni dommere tok Avantes anke til følge, og stemte for at lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet skulle oppheves. To av de ni dommerne som utgjorde flertallet dissenterte vedrørende begrunnelsen, og kom med særbemerkninger. Storkammerets mindretall bestående av to dommere kom på sin side til det resultat at lagmannsrettens beslutning måtte opprettholdes.

Dommer Bårdsen, som ledet an for flertallet, tok utgangspunkt i Avantes påstand om at et begrunnelseskrav fremgår av tvistelovens system og formål. Et sentralt spørsmål for ham var om sammenhengen mellom reglene i tvisteloven § 29-13 annet ledd og straffeprosessloven § 321 annet ledd kunne føre til at ankenektelser må begrunnes. Ordlyden i disse bestemmelsene er så godt som likelydende, og i fjorårets avgjørelse om ankenektelser i straffesaker etter straffeprosessloven § 321 annet ledd kom Høyesterett enstemmig til at slike beslutninger måtte begrunnes.

Førstvoterende på usikker grunn
Som førstvoterende dommer Bårdsen påpeker, ble regelen om ankenektelser i tvisteloven utformet slik at den speiler bestemmelsen i straffeprosessloven. Tvistemålsutvalgets begrunnelse for å lage en tilsvarende regel var blant annet at det ikke var naturlig at det skulle være større grad av rettssikkerhet – altså bedre ankeadgang – i sivile saker enn i straffesaker.

Bårdsen la stor vekt på at bestemmelsene i de to lovene var knyttet sammen under lovforberedelsen, og tolket uttalelsene i forarbeidene slik at Tvistemålsutvalget, Justisdepartementet og Justiskomiteen mente «at det ikke på noe punkt skulle gjelde svakere rettsikkerhetsgarantier i
sivile saker». Han uttalte videre at det ikke kunne være tvilsomt at lovgiver ville ha innført et begrunnelseskrav i sivile saker hvis et slikt begrunnelseskrav var oppstilt på strafferettens område når den nye tvisteloven ble forberedt. Denne hypotetiske lovgiverviljen ble avgjørende for hans standpunkt, og han føyde til at løsningen også var i samsvar med tvistelovens formål, herunder forutsetningen om at viktige avgjørelser skal begrunnes.

Bårdsens begrunnelse fikk tilslutning av i alt syv av de ni dommerne som utgjorde flertallet. At begrunnelsen lener seg tungt på en hypotetisk lovgivervilje er i utgangspunktet overraskende. Systembetraktninger har generelt hatt liten plass i norsk rettskildelære, og slutninger fra en hypotetisk lovgivervilje er svært uvanlig. Begrunnelsen fremstår som en slags rettskildemessig nødløsning. Dette inntrykket forsterkes ytterligere ved at Bårdsen ikke går inn på EMK artikkel 6, som kan tenkes å begrunne samme resultat, til tross for at han har et lengre obiter dictum om Grunnloven § 88.

Ville Høyesterett redde eget skinn?
Hvorfor flertallet tar utgangspunkt i ankende parts atter subsidiære grunnlag og løser saken på diskutabelt rettskildemessig grunnlag er vanskelig å si. Enkelte har påstått at Bårdsen og Schei, som begge var medlemmer av Tvistemålsutvalget, ønsket å unngå en situasjon der regelen de var med på å foreslå nå blir satt til side som menneskerettsstridig. Dette blir imidlertid bare spekulasjoner.

For tilhørerne var allikevel flertallets begrunnelse på dette punktet mindre overraskende. Selv om heller ikke Avante eksplisitt begrunnet sitt standpunkt i en hypotetisk lovgivervilje, spurte nemlig Justitiarius Schei om deres anførsler knyttet til tvistelovens system var slik å forstå at det kunne foreligge en hypotetisk lovgivervilje. Dette spørsmålet besvarte Avantes prosessfullmektig bekreftende.

Kritisk mindretall
Mindretallet på to dommere, med dommer Endresen i førersetet, var kritiske til flertallets rettskildebruk. Han peker for det første på at det ikke er lovgiver som har endret oppfatning om ankenektelse i straffesaker, og at konvensjonsbestemmelsen som begrunnet resultatet i fjorårets dom om ankenektelse i straffesaker ikke gjelder for sivile saker.

Et sentralt punkt i hans argumentasjon er videre at man ikke kan trekke den slutning at det, ut i fra lovgivers ønske om å unngå at det blir videre adgang til å anke i sivile saker, eksisterer en lovgivervilje om at reglene om ankenektelser skal være like i sivil- og straffeprosessen. Som mindretallet poengterer i avsnitt 85: «Det kan i mange tilfeller sluttes fra det mer til det mindre, men den motsatte slutning blir nødvendigvis mer usikker».

Endresen pekte også på at et lovgivningsarbeid ble satt i gang etter  fjorårets storkammerkjennelse for å vurdere om det er nødvendig med en endring av både straffeprosessloven § 321 og tvisteloven § 29-13. Denne lovgivningsprosessen fant han ikke tilstrekkelig grunn til at Høyesterett skulle gripe inn i. Mindretallets konklusjon ble følgelig at det ikke følger et begrunnelseskrav av tvistelovens system.

Grunnloven § 88 – kjerne og randsone
Bårdsens votum for flertallet har også en lengre obiter dictum-uttalelse knyttet til anførselen om at et begrunnelseskrav følger av Grunnloven § 88. Etter å ha redegjort for bestemmelsens historiske bakgrunn uttaler Bårdsen, med støtte i dommen inntatt i Rt. 1980 s. 52, at det ikke vil være mulig for lovgiver å helt avskjære muligheten til å anke i større grupper av saker. I forlengelsen av dette uttaler han også at Grunnloven § 88 har en kjerne som lovgivningen ikke må støte an mot.

Oppdelingen av grunnlovsbestemmelser i en kjerne og en randsone er typiske trekk ved tolkningen av slike konstitusjonelle regler. Gjennom sitt obiter dictum verner også flertallet om Høyesteretts posisjon som statsmakt, noe som kan ha vært motivasjonen for i det hele tatt å ta opp grunnlovsspørsmålet. Dessverre sies det ikke noe veldig presist om hvordan kjernen i § 88 skal fastlegges.

Hovedgrunnen til at tvisteloven § 29-13 annet ledd ikke rammes av den harde kjernen i Grunnloven § 88, er ifølge Bårdsen at Høyesteretts kompetanse til å prøve om lagmannsrettens saksbehandling er korrekt også omfatter en vurdering av hvorvidt det var forsvarlig å nekte anken fremmet. Sentrale momenter i denne forsvarlighetsvurderingen vil for eksempel være om saken reiser grunnlovsspørsmål, eller om hensynene til rettsutvikling og rettsavklaring tilsier at anken fremmes. Denne indirekte kontrollen er dermed tilstrekkelig etter Grunnloven § 88.

I grunnlovsspørsmålet får førstvoterende tilsynelatende tilslutning fra alle elleve dommere i resultatet, men det er noe uklart om også de to dissenterende votaene fullt ut slutter seg til Bårdsens begrunnelse. Noen avgjørende forskjell mellom fraksjonene er det uansett ikke, og Bårdsens votum ser ut til å være i tråd med de prinsippene som gjelder ved tolkning av grunnlovsbestemmelser.

Begrunnelseskrav etter EMK?
Mindretallet, representert ved dommer Endresen, kom som nevnt til at et begrunnelseskrav hverken følger av tvistelovens system og formål eller Grunnloven § 88. Han måtte dermed også drøfte spørsmålet om et begrunnelseskrav følger av EMK artikkel 6 nr. 1. Etter en gjennomgang av EMDs praksis konkluderer han med at det ikke kan oppstilles et alminnelig krav til begrunnelse etter denne konvensjonsbestemmelsen.

Han holder imidlertid døren på gløtt for at det i enkelttilfeller kan være aktuelt å kreve begrunnelse. Et begrunnelseskrav vil etter mindretallets oppfatning foreligge hvis «omstendighetene i saken har vært slik at den manglende begrunnelse etter en konkret vurdering er funnet å skape tvil om hvorvidt ankedomstolen har forholdt seg til alle den ankende parts anførsler på en adekvat måte».

Et av de sentrale momentene i denne konkrete vurderingen måtte i følge Endresen være om det er tilbudt nye bevis. Til tross for at dette var tilfellet i denne konkrete saken kunne han ikke se at de tilbudte bevis «etter sin art kunne føre til et annet resultat». Med andre ord fulgte et krav om begrunnelse i denne konkrete saken heller ikke av EMK artikkel 6 nr. 1. Mindretallet stemte med dette for å forkaste Avantes anke.

Særbemerkninger
Splittelsen i flertallet mellom de syv dommerne som sa seg enig med dommer Bårdsen, og de som dissenterer vedrørende begrunnelsen, gikk for det første ut på førstvoterendes rettskildebruk. Tredjevoterende dommer Skoghøy, med tilslutning av dommer Tjomsland, uttaler at en hypotetisk lovgivervilje ikke er tilstrekkelig grunnlag for å fastslå en begrunnelsesplikt. Dette betyr med andre ord at hele fire av de elleve dommerne i storkammeret mener førstvoterende dommer Bårdsens begrunnelse har et svakt rettskildemessig grunnlag.

Det sentrale grunnlaget for Skoghøys votum er EMK artikkel 6 nr. 1. Han slår fast at EMK i utgangspunktet ikke stiller krav til ankeadgang i sivile saker. Dermed ville det vært mulig å praktisere en ordning med anketillatelse – såkalt «leave to appeal». På den annen side følger det av sikker EMD-praksis at det er et krav om begrunnelse hvis ankedomstolen faktisk realitetsbehandler en anke.

Avgjørende for dommer Skoghøy ble da spørsmålet om en ankenektelse etter tvisteloven § 29-13 annet ledd er en realitetsavgjørelse. Etter hans syn er det ikke tvilsomt at denne typen ankenektelse bygger på en full realitetsprøvelse av anken, og følgelig måtte ankenektelser etter § 29-13 annet ledd begrunnes.

Skoghøys votum er forholdsvis lett å følge, og er tilsynelatende mer solid forankret rettskildemessig enn Bårdsens votum. Særbemerkningen ser med andre ord ut til å ha mye for seg, og bidrar til å stille spørsmål ved førstvoterendes valg om å bare drøfte anførslene om tvistelovens system og Grunnloven § 88.

Rekkevidden av kjennelsen
Siden kjennelsen er avsagt av Høyesterett i storkammer, vil den i utgangspunktet ha stor rettskildemessig vekt. Dessuten har Høyesteretts ankeutvalg i kjennelse av 6. oktober (HR-2009-1906-U) bekreftet at det etter denne storkammerkjennelsen er et ubetinget begrunnelseskrav ved lagmannsrettens ankenektelser. Et annet spørsmål som reiser seg i kjølvannet av denne storkammerkjennelsen er om ankenektelse også etter tvisteloven § 29-13 første ledd må begrunnes.

Bestemmelsen går i korte trekk ut på at en anke der tvistegjenstanden har en verdi på under 125 000 kroner krever lagmannsrettens godkjennelse. I kjennelse av 28. september (HR-2009-1857-U) kom imidlertid Høyesteretts ankeutvalg til at det ikke foreligger et ubetinget begrunnelseskrav i disse tilfellene.

Ankeutvalget sammenholder bestemmelsen i tvisteloven § 29-13 første ledd med bestemmelsen i straffeprosessloven § 321 første ledd, og viser til at det i straffesaker ikke er et generelt begrunnelseskrav der man kun er idømt bot, inndragning og lignende. Standpunktet bygger på storkammeravgjørelsen om begrunnelseskrav ved ankenektelse i straffesaker fra i fjor. På lik linje med praksis i straffesaker uttales det imidlertid at begrunnelse kan kreves hvis særegne forhold gjør at begrunnelse er påkrevd.

I sammenheng med den sistnevnte saken fra ankeutvalget er det verdt å merke seg at det kan sies å følge av særvotumet til Skoghøy i storkammersaken om ankenektelse i sivile saker at beslutninger etter tvisteloven § 29-13 første ledd ikke trenger å begrunnes. Regelen er jo her tilsynelatende formulert som en «leave to appeal»-regel, og det forutsettes ingen realitetsbehandling av saken.

Det har vel egentlig aldri vært noen tvil, men ITpro har gjennom sin levetid alltid hatt enormt mange dårlige og journalistisk svake artikler på sin forside. Selv om det ser ut som et gutteromsprosjekt er det faktisk backet opp av et firma med lønnede ansatte (hvem ville trodd det?).

I den siste tiden har de tatt helt av, og redaktør Frank Aune har lagt ut de mest utrolige konspirasjonsteorier ukentlig. Et godt eksempel er denne artikkelen, hvor han legger ut om hvordan “New World Order” og Norske samfunnstopper forbereder seg til en global krise i 2012 ved å grave tilfluktskamre på Svalbard… Det høres kanskje helt sykt ut, men nei, det er faktisk redaktøren på en av norges største IT-nettsteder som har skrevet denne saken. Hva som driver Frank Aune til å spytte ut totalt usammenhengende babbel på en IT-nettside er dog uvisst.

Mer interessant er det at nettsiden nFF (norsk FreakForum) testet ut Aunes kildekritikk ved å sette opp et scenario som er beskrevet her: “Pulling mr. Aune’s leg“. Historien er helt fantastisk, og må leses av alle som vil se hvor lett det er å få førstesideplass uten et fnugg av faktisk grunnlag. I korte trekk går den ut på at de lurte Aune til å tro at nFF ble styrt av KRIPOS, som ledd i etterforskningen av rusmisbrukere.

Når det hele ble avslørt slettet ITpro med en gang artikkelen, og sendte attpåtil ut en juridisk trussel, hvor de som lurte Aune blir truet med anmeldelse etter straffeloven § 390a (sjikane). Interessant reaksjon, så vel som hjemmel, men desverre har jeg ikke tid til å kommentere “jussen”. Saken løste seg dog etter at Aune selv sa at det “ikke kom til å skje noe mer”. For de av dere som har kikket på andre ledd i den nevnte paragraf, så burde saken være nokså klar.

En del av grunnen til at jeg nå har fått skrevet to bloggposter på en dag er det faktum at HaloNorge sitt forum er nede. Og mange lurer jo selvfølgelig på: “Hvorfor”?

På HaloNorge.com forsøkte jeg å forklare kortfattet hva problemet gikk ut på, og de fleste har tatt til takke med det. Men for at de som ønsker det skal få vite hva som nøyaktig gikk galt har jeg tenkt å presentere dette her. Forklaringen blir teknisk, og av sikkerhetsmessig årsaker blir jeg nødt til å utelate noen detaljer, men allikevel burde det forklare mye hvorfor ting ble som det ble.

Problemet:
Som jeg nevnte på HaloNorge for et par dager siden, så var det et “permission”-problem på serveren som var årsaken. Problemet er rett og slett en kombinasjon av hvordan phpBB sitt cache-layer og rettighetsinstillingen “chmod -R g+s *” får phpBB sitt cache-layer til å gå bananas.

Om det er en bug i Apache, PHP eller kildekoden til phpBB vites ikke, men selv om både forum-mappen på serveren og undermapper hadde vanlige og riktig permissions, så hjalp det ikke så lenge et s-bit var satt i noen mappe over denne. Filene i cache-mappa ble opprettet, men de ble ikke fylt opp av info, og dermed fungerte ikke forumet.

Og ikke nok med det. Men hver gang noen prøvde å gå inn på siden gikk Apache inn i en slags “infinite loop”. For hver gang noen gikk inn på halonorge.org/forum ble det opprettet en “thread” i Apache som prøvde å skrive til filene den fikk opprettet, men ikke skrevet til, i /cache. Det førte til at det i løpet av en time ble totalkrasj på webserveren. Den ble satt opp til å reboote hver time, men når vi til slutt fant ut hva som var problemet måtte vi ta ned alle forumfilene.

Løsningen:
Heldigvis har vi et fantastisk supportapparat hos MultiGamer. Etter en telefonsamtale med en av deres server-guruer ble vi enige om å ta ned forumet et par dager for å få flyttet hele vår webhosting over på en ny server med et oppsett som vil eliminere grunnlaget for slie problemer. S-bits blir ikke lenger nødvendig, og vi vil oppnå høyere sikkerhet på webserveren.

Det hele kommer til å komme opp i løpet av helgen om ting går ettet planen. Alle foruminnlegg og alt annet er også bevart, med unntak av de som har byttet eller lagt opp avatarer de siste 24 timene før nettsidene gikk ned.

I mellomtiden kan dere kose dere med noen nedlastninger og en film.

Damn, jeg er dårlig på å oppdatere denne bloggen her om dagen… Som jeg nevnte i den forrige blogposten om Datalgringsdirektivet, så var det mye øyeblikks-synsing og lite konkret. Det rettet jeg senere opp og fikk publisert en ny og mer faglig korrekt artikkel om samme tema i Stud.Jur.

MEN, jeg glemte jo seff å informere de som eventuelt leser bloggen min. For folk har jeg seff ikke noe bedre å gjøre enn å cruise rundt her. Anyways: innlegget kan nå leses på Stud.Jur.s nettsider, eller du kan lese videre og se det i sin helhet rett her. Kom gjerne med kommentarer og innspill når du har lest artikkelen :-)

Datalagringsdirektivet
Det såkalte datalagringsdirektivet (EU-direktiv 2006/24/EC) har skapt debatt i media den siste tiden, og diverse kampanjer har samlet tusenvis av underskrifter mot direktivet. Direktivet vil pålegge alle leverandører av internett-tjenester og telefoni å loggføre hvem du kommuniserer med, hvor lenge kommunikasjonen pågår, og hvor i verden du befinner deg.

Politisk ser det ut til å bli mye motstand mot direktivet, og det er mulig at vi for første gang vil oppleve at Norge nedlegger veto mot et EU-direktiv. Våre naboland Finland og Danmark har derimot allerede innført direktivet. Om man ser bort fra det rent politiske, så reiser direktivet også en rekke juridiske problemstillinger i relasjon til den grunnleggende retten til privatliv.

Individuelle rettigheter
Den norske Grunnloven har svært få bestemmelser om individuelle rettigheter, og den har ingen bestemmelser som direkte verner retten til privatliv. Det nærmeste man kommer er grl. § 102, som er et forbud mot «Hus-Inkvisitioner». Denne bestemmelsen er blitt tolket strengt etter ordlyden, og gjelder derfor kun de rene husransakelsene.

En litt annen type regel finner vi i § 110c, som slå fast at «Det paaligger Statens Myndigheter at respektere og sikre Menneskerettighedene». § 110c innebærer dog ikke en grunnlovsfestning av menneskerettighetene. En slik grunnlovsfestning ble foreslått som et av alternativene når Stortinget skulle votere, men den løsningen ble ikke valgt. Resultatet er at de folkerettslige forpliktelsene Norge har påtatt seg i menneskerettskonvensjonene må gjennomføres i lov for å få rettsvirkinger. Dette slo også Høyesterett fast i en dom inntatt i Rt. 1997 s. 580, der saksøker forgjeves anførte at provisoriske anordninger fra regjeringen ikke kunne gripe inn i menneskerettighetene.

Som et resultat av dette ble menneskerettsloven (MRL) vedtatt i 1999. Formålet med loven (jfr. MLR § 1) var å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Med denne loven ble de sentrale menneskerettskonvensjonene, deriblant den Europeisk menneskerettskonvensjon (EMK), inntatt i norsk rett og de skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

EMK artikkel 8 er den sentrale menneskerettsbestemmelsen som verner retten til privatliv og korrespondanse. Artikkelens annet ledd tillater visse inngrep i denne retten. Vilkårene er at slike inngrep må ha hjemmel i lov, og være nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til nasjonal sikkerhet, for å forebygge kriminalitet eller lignende. Det er følgelig en interesseavveining som må foretas for å avgjøre om et inngrep skal være tillatt.

Direktivet og forholdet til EMK art. 8
Dette har også forfatterne av de aktuelle EU-direktivet vært oppmerksomme på, og i et kort avsnitt (nr. 9 i direktivets forord) slår de fast at direktivet antas å være i samsvar med EMK art. 8 fordi slik lagring av loggdata har vist seg effektivt i kampen mot kriminalitet. Denne problemstillingen blir ikke drøftet ytterligere. Konklusjonen er i beste fall tvilsom, og det må spørres om kravet til interesseavveining etter EMK art. 8(2) er oppfylt. Dette har også samtlige datatilsyn i EØS-området satt spørsmålstegn ved.

Direktivets art. 4 slår videre fast at tilgangen til loggdata skal være regulert i nasjonal lov, og i samsvar med de retningslinjer som er slått fast av den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD).
Rettspraksis på dette området er omfattende, og den mest sentrale dommen er Malone v. the United Kingdom. I dommen (avsnitt 84) slo EMD fast at logging av telefonsamtaler på samme måte som datalagringsdirektivet strider mot EMK art. 8(1), hvis ikke det er gitt tillatelse til inngrep etter EMK art. 8(2).

Teleselskapene har med andre ord ingen rett til å overgi den lagrede informasjonen med mindre tillatelse til kommunikasjonskontroll er gitt. Dette forklarer også hvorfor direktivet pålegger teleselskapene å lagre materialet. Hadde staten stått for lagringen ville det vært et klart brudd med EMK art. 8, jfr. Malone v. UK. At lagringen foretas hos leverandørene av kommunikasjonstjenester fører på den annen side til at faren for misbruk av opplysningene øker.

I en viss utstrekning lagres slike loggdata også i dag. I motsetning til direktivets krav om at slik data skal lagres i minimum 6 måneder er det i dag ingen plikt for tilbyderne av kommunikasjonstjenester å lagre loggdata. Likevel lagres en rekke opplysninger av teleoperatørene av hensyn til faktureringen. Opplysningene må slettes når fakturaen er gjort opp, og senest tre måneder etter at de ble registrert. Om direktivet innføres vil en langt større krets enn bare teleoperatørene bli pålagt å lagre mer loggdata i en lengre periode.

Utlevering av loggdata
EMD uttaler videre i Malone v. UK at tilgang til slike logger krever «subpeona» (på norsk: utleveringspålegg). I norsk rett er det straffeprosessloven som hjemler slike pålegg, og når det gjelder lagret loggdata kan det kreves utlevert på to måter.
For det første kan loggdata innhentes i medhold av reglene i stprl. § 216b, som spesifikt omhandler slik data. Inngrep etter § 216b krever skjellig grunn til mistanke om et straffbart forhold som kan medføre fengsel i minimum 5 år.

Alternativt kan loggdata også utleveres etter stprl. § 210, jfr. Rt. 1997 s. 470. Inngrepsvilkårene er her svært lave. Hvis det foreligger mistanke, og loggdata antas å kunne ha betydning som bevis, så kan myndighetene kreve det utlevert. På grunn av de lave kravene og loggenes natur har myndighetene i realiteten en carte blanche til å få innsyn i disse opplysningene slik reglene er i dag.

Utleveringspålegg etter stprl. § 210 blir brukt i stor utstrekning, selv om det tilsynelatende ikke oppfyller kravet til interesseavveining etter EMK art. 8(2). Problemstillingen har foreløpig ikke vært prøvd for domstolene. Allikevel er det klart at muligheten til utlevering etter stprl. § 210 er en svakhet som ikke verner retten til privatliv på en betryggende måte. Dette problemet kommer kun til å bli større om direktivet innføres, med mindre man samtidig rydder opp i denne skjevheten.

Direktivets gyldighet og konsekvensene av veto
Regjeringen har uttalt at et forslag til inkorporering av dette direktivet vil innebære endringer i blant annet straffeprosessloven, men de har ikke tatt noen stilling til direktivets innhold. FrP er det eneste partiet som klart har vært positive til forslaget, mens de fleste andre partiene er avventende.

Direktivets spesielle karakter er en viktig grunn til dette. Siden det i stor grad omhandler kriminalitetsbekjempelse, et felt som ligger utenfor EØS-avtalen, er det tvilsomt om det er EØS-relevant. På denne bakgrunn har Irland og Slovakia gått til sak mot EU-kommisjonen. Hvis de får medhold vil direktivet kjennes ugyldig, men uansett utfallet av saken vil striden om direktivets gyldighet gjøre et norsk veto mer sannsynlig.

EØS-avtalen er dynamisk, noe som vil si at den skal videreutvikles etter hvert som EF-retten utvikler seg. Den forpliktelsen Norge har til å ta inn nye rettsakter er i utgangspunktet kun politisk. Det har allikevel aldri skjedd at Norge har nektet å vedta et direktiv. Hvis Norge, for første gang i historien, benytter seg av vetoretten, så kan det allikevel få dramatiske konsekvenser for forholdet mellom Norge og EU. I verste fall kan EU si opp EØS-avtalen med 12 måneders varsel (EØS art. 127).

Oppsigelse er dog lite sannsynlig. Mer sannsynlig er det at et veto vil medføre sanksjoner mot Norge i form av at andre direktiver og forordninger knyttet til avtalen blir midlertidig suspendert, eller kreve at avtalen blir rebalansert gjennom forhandlinger. Frykten for oppsigelse vil føre til at Norge får en svært dårlig forhandlingsposisjon om dette skulle bli tilfellet.

Å nedlegge veto kan dermed få store økonomiske konsekvenser for Norge. Frykten for slike sanksjoner vil kanskje føre til at Stortinget vedtar et lovforslag de egentlig er imot – og som attpå til er menneskerettslig tvilsomt.

Kilder:
EU-direktiv 2006/24/EC
Norsk Lovkommentar
NOU 2004:6
MALONE v. THE UNITED KINGDOM – 8691/79 [1984] ECHR 10 (2 August 1984)
«Digitalt svermeri» – en kronikk av Georg Apenes, Direktør i Datatilsynet. Dagbladet 17/12-07
«EØS og folkestyret» av Fredrik Sejersted
«Norge kan unngå snokeloven», Computerworld.no 29/2-2008

Det såkalte datalagringsdirektivet (mer presist: EU-direktiv 2006/24/EC) har endelig blusset opp som en debatt i media de siste par dagene, og reaksjonene har også kommet sterkt fra alle hold. Mange spør seg: “Er dette i det hele tatt lovlig?” Samme måtte jeg også stille meg selv, og derfor satte jeg ut for å prøve å komme til bunns i dette spørsmålet…

I og med at jeg for øyeblikket leser statsforfatningsrett, så var min første tanke å gå til Grunnloven. Der er det dog ikke mye å hente. Et visst håp øynet jeg allikevel i grl. § 102:

“Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.”

Denne bestemmelsen er ment å beskytte mot tilfeldige ransakninge, og den har stått uendret siden 1814. Etter videre undersøkelser viser det seg at bestemmelsen i dagen samfunn må tolkes i sammenheng med den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Allikevel fremgår det rimelig klart både av ordlyden og tolkningen av bestemmelsen at denne paragrafen kun dekker de rene husransakelsene, og at den ikke kan tolkes videre.

Men henvisningen til EMK artikkel 8 gjorde meg nyskjerrig, spesielt siden EMK er inntatt direkte i norsk lov, og attpåtil har forrang der det måtte være motstrid mot andre vanlige lover. EMK er også et viktig fundament for selve EU, så en eventuell motstrid mot reglene i EMK ville gjøre direktivet vanskelig å svelge. EMK art. 8 lyder som følger:

(1) Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

(2) Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Hvordan dette skal tolkes i forhold til overvåkning og logging er nærmere utdypet i rettspraksis. I en dom fra den Europeiske Menneskerettsdomstol; Malone v. the United Kingdom 1984, tapte Storbritannia en sak om telefonavlytting. Det som her var spesielt var det at både den rene avlyttingen og loggingen av telefonsamtalenes detaljer, slik som hvem han ringte til og hvor lenge (“metering”) ble antatt å stride mot EMK art. 8. Og det er nettopp slike loggdetaljer det nye EU-direktivet omhandler. Vi må derfor gå nærmere inn på domspremisssene i den aktuelle saken.

I avsnitt nummer 85 uttaler EMD følgende:

The Court does not accept, however, that the use of data obtained from metering, whatever the circumstances and purposes, cannot give rise to an issue under Article 8 (art. 8). The records of metering contain information, in particular the numbers dialled, which is an integral element in the communications made by telephone. Consequently, release of that information to the police without the consent of the subscriber also amounts, in the opinion of the Court, to an interference with a right guaranteed by Article 8 (art. 8).

Og i avsnitt nummer 85 (de mest interessante delen er i fet type):

In England and Wales, although the police do not have any power, in the absence of a subpoena, to compel the production of
records of metering, a practice exists whereby the Post Office do on occasions make and provide such records at the request of the police if the information is essential to police enquiries in relation to serious crime and cannot be obtained from other sources (see paragraph 56 above). The applicant, as a suspected receiver of stolen goods, was, it may be presumed, a member of a class of persons potentially liable to be directly affected by this practice. The applicant can therefore claim, for the purposes of Article 25 (art. 25) of the Convention, to be a “victim” of a violation of Article 8 (art. 8) by reason of the very existence of this practice, quite apart from any concrete measure of implementation taken againsthim (cf., mutatis mutandis, paragraph 64 above). This remains so despite the clarification by the Government that in fact the police had neither caused his telephone to be metered nor undertaken any search operations on the basis of any list of telephone numbers obtained from metering (see paragraph 17 above; see also, mutatis mutandis, the above-mentioned Klass and Others judgment, Series A no. 28, p. 20, para. 37 in fine).

Med andre ord er det ikke tillatt for staten å ha tilgang til slike logger, hvis ikke de ikke har fått tilgang til å overvåke etter straffeprosessuelle regler. De Norske reglene om telefonavlytting har også blitt godtatt av Kommisjonen når en Norsk klagesak var til behandling.

Teleselskapet i Malone-saken hadde ingen rett til å gi informasjonen videre til myndighetene, og det kan heller ikke internettleverandører og andre i Norge ha etter at direktivet eventuelt blir innført. Da ville det være et klart brudd mot EMK art. 8.  Unntaket fra denne reglene må være der det er gitt tillatelse til telefonavlytting og lignende tiltak.

Men EMK art. 8 forhindrer i mine øyne allikevel ikke direkte at teleselskapene kan bli på lagt å lagre sine indre opplysninger i lengre tid. Dommen i Malone-saken taler kun om utlevering av disse opplysingene. Men da blir det neste spørsmålet hva en tillatelse til kommunikasjonskontroll innebærer. Reglene om dette står i straffeprosessloven.

Etter § 216f kan tillatelser bare gis for et visst tidsrom, og ikke lengre enn 4 uker av gangen, paragrafen hjemler ikke noen rett til å få tilgang til tidligere logger og annet. Dette ville også vært problematisk med tanke på reglenes formål hvis politiet kunne drive ulovlig sjekking av logger for så å kunne bruke materiale fra denne hemmelige logg-sjekkingen når de fikk tillatelse til å drive med kommunikasjonskontroll.

På dette punkt er det nødvendig å oppsummere litt. Innledningsvis viste det seg at grl. § 102 ikke gir noe effektivt vern mot krenkelser av privatlivets fred. Direktivet vil derfor ikke stride mot grunnloven. Videre viste det seg at EMK art. 8 slår fast et slikt vern, og at det i det minste forhindrer myndighetene i å få tak i loggdata uten å gå via de straffeprosessregler som gjelder for kommunikasjonkontroll. Men heller ikke EMK vernet direkte mot en slik loggføring så lenge teleselskapene selv forvalter informasjonen, og kun bruker den til nødvendigheter internt, for eksempel til å feilsøke av problemer.

Prosessreglene verner dog retten til privatliv, men det alene er antagelig ikke nok. Også regjeringen har sett dette problemet, og de har uttalt i pressen at forslaget til inkorporering av dette EU-direktivet også vil medføre forslag til endringer i prosesslovgivningen.

Avslutningsvis står jeg fortsatt igjen med flere spørsmål enn svar. Det første spørsmålet mitt er om ikke EMK art. 8 må kunne strekkes lenger enn det klare utgangspunktet som fremkommer av Malone-dommen. Mye kan tyde på det, blant annet det at dommen er over 20 år gammel og fordi det her er snakk om en langt mer utbredt prosedyre som står stikk i strid med hensynene bak art. 8.

Det kan også stilles spørsmål ved om et vern av privatlivets fred også kan konstanteres i norsk konstitusjonell rett. Med andre ord om vernet av privatlivets fred er konstitusjonell sedvanerett – lovregler som har samme rettsstilling som grunnlovens regler. Det er et spørsmål jeg ikke kan besvare her. Men at vernet om privatlivets fred er et viktig hensyn som lovgiver til stadighet bruker som begrunnelse for lovregler er det ingen tvil om.

Uansett hva en måtte mene eller komme til hva gjelder de to foregående spørsmålene, så er det fortsatt ikke umulig å gjennomføre direktivet, bare vanskeligere. Om det viser seg å stride direkte mot EMK art. 8 vil det være bortimot politisk selvmord å ta forbehold i menneskerettighetene for slik loggføring. Videre ville en motstrid mot konstitusjonell sedvanerett føre til at direktivet ikke ville ha rettsvirking, med mindre den skrevne grunnloven endres slik at den tillater loggføringen.

At direktivet er rettslig tvilsomt er i mine øyne rimelig klart. Dog er det mulig at jeg har misforstått sentrale ting, da jeg ikke har lest om de fleste emnene jeg behandler her enda. I så fall håper jeg noen kan korrigere meg. Hovedpoenget må allikevel avslutningsvis bli dette:

Uansett hvordan det hele stiller seg juridisk er det på det politiske plan ingen tvil: Får ikke direktivet politisk tilslutning, så vil det ikke kunne bli gjennomført. Derfor må motstanderne av direktivet ikke gi seg, og kjempe helt til Stortinget forkaster direktivet en gang for alle.

Vi skriver jo en del oppgaver på jussen, og de ligger jo uansett bare å støver ned på UiO sin server nå om dagen. Derfor tenkte jeg at jeg skulle legge ut en rimelig god teorioppgave om et passelig interessant emne. Oppgaven inneholder en del tørr juss, men jeg håper også at noen rent praktisk kan få nytte av dette :-)

Opprinnelig levert som fakultetsoppgave. Noen detaljer er rettet opp.

I det følgende skal reglene om retten til å ferdes til fots over privat eiendom etter både allemannsretten og servitutter behandles. For servituttenes del, så vil jeg i denne fremstillingen begrense meg til å se på de tilfellene der stiftelsesgrunnlaget er en avtale. Forholdet til hevd og andre stiftelsesgrunnlag blir ikke diskutert

Jeg vil først gjøre kort rede for rettsgrunnlagene, før jeg deretter går gjennom regelsettene separat og sammenlikner løpende. Deretter vil jeg se på de viktigste forskjellene på hvordan disse rettighetene er vernet.

1. Rettsgrunnlagene
Allemannsretten og rett til ferdsel etter servitutter bygger på veldig forskjellige rettsgrunnlag, men det er allikevel noen fellestrekk.

For allemannsrettighetenes del, så er det lov om friluftslivet 28. juni 1957 nr. 16 som er det sentrale lovverket. Loven regulerer blant annet spørsmålet om ferdsel til fots grundig. Ved at reglene er lovfestet og gjelder i samtlige allemannsrettsforhold, så vil domspraksis på området har stor verdi som prejudikater.

Når det gjelder servitutter, så vil det rettslige grunnlaget man tar utgangspunkt i alltid være stiftelsesgrunnlaget . Til forskjell fra allemannsretten, så vil ikke dommer på servituttenes område tillegges like mye prejudikatverdi . Dette fordi hvert enkelt tilfelle må vurderes helt konkret på bakgrunn av stiftelsesgrunnlaget. Siden vi her skal ta for oss avtale som stiftelsesgrunnlag, så vil derfor vanlige avtalerettslige tolkningsprinsipper være viktig for å fastlegge servituttenes innhold.

Selv om fokus ligger på avtalen, så oppstiller også lov om særlege råderettar over framand eigedom (servituttlova) visse tvingende regler. Servituttlova har også regler som kan være med på å regulere rettsforholdet mellom partene. Mer om dette nedenfor .

2. Allemannsrett etter friluftsloven
Som nevnt reguleres ferdsel til fots over privat eiendom som en allemannsrett etter friluftsloven. Formålet med loven er definert i § 1, der det å ”sikre allmennhetens rett til ferdsel” er nevnt eksplisitt.

2.1 Skillet mellom innmark og utmark
Friluftsloven skiller grunnleggende mellom innmark og utmark. Dette skillet er definert i lovens § 1a, og det er viktig å forstå dette skillet for å kunne anvende reglene om ferdselsrett.

§ 1a inneholder i første ledd en liste over hva som er innmark. I andre ledd slås det kort fast at utmark er ”udyrket mark som etter forgående ledd ikke reknas like med innmark”. Med andre ord er alt som ikke er innmark etter § 1a første ledd utmark.

2.2 Ferdsel i utmark
Etter fril. § 2 første ledd, så kan ”enhver ferdes til fots hele året” i utmark. Det er dog en forutsetning i første ledd om at dette kun gjelder når ferdselen ”skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet”.

Vanlig ferdsel til fots over utmark vil sjeldent eller aldri kunne ses på som utilbørlig i seg selv. Problemene oppstår dermed vanligvis der det er tvil om ferdselen går over innmark eller utmark, og når de som ferdes oppfører seg utilbørlig, slik at de er til skade eller ulempe. Jeg kommer tilbake til disse begrensningene i ferdselsretten nedenfor.

2.3 Ferdsel i innmark
Ferdsel til fots i innmark er begrenset til den tiden da marken er frosset eller snølagt, med et absolutt forbud fra 30. april til 14. oktober, jfr § 3 første ledd første punktum.

Etter § 3 første ledd annet punktum er det heller ikke tillatt å ferdes på nærmere angitte områder uansett vær og årstid. § 3 annet ledd gir også eier eller bruker av eiendommen rett til å forby ferdsel over en rekke andre områder selv om marken er frosset eller snølagt hvis ferdselen vil være ”egnet til å volde nevneverdig skade”. Spesielt skader på planet og andre vekster ved å trå dem ned om vinteren er beskyttet av denne bestemmelsen.

2.4 Begrensningene i friluftslovens kapittel 2
Friluftslovens kapittel 2 inneholder en rekke bestemmelser som innskrenker retten til ferdsel, og ferdselens utøvelse defineres også klarere.

Etter fril. § 11 første ledd, annet punktum så kreves det at den som ferdes gjør dette på en slik måte at det ikke ”kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen”. I annet ledd er det hjemlet en bortvisningsrett for grunneier hvis dem som ferdes ”opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig adferd utsetter eiendommen eller berettigete interesser for skade eller ulempe”.

Videre sier § 12 kort og godt at om det er voldt slik skade, så gjelder de vanlige erstatningsregler.

Grunneiers mulighet til å regulere ferdselen er ytterligere begrenset etter § 13. I første ledd oppstilles det et forbud mot stengsel, med unntak av de tilfeller der det tjener hans ”berettigende interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for almenhetens ferdsel”. Å sette opp gjerder vil for eksempel være forbudt hvis det ikke finnes en god grunn på eiers side. Og hvis en slik grunn finnes må stengselen ikke fortrenge de ferdende utilbørlig. Dette kan for eksempel løses ved å bruke en port som ikke låses, slik at de som ferder kan bevege seg gjennom på det inngjerdede området.

Terskelen for å tillate slike gjerder er imidlertid ganske høy. I rettspraksis finnes det eksempler på at strandeiere har måttet fjerne gjenstander til tross for at de hadde en viss interesse for eier ut over å hindre allmennhetens ferdsel . Det er derfor tydelig at det må foretas en interesseavveining i slike tilfeller.

Oppsetting av skilt eller å kunngjøre på annen måte at ferdsel er forbudt er heller ikke tillatt, jfr. fril. § 13 annet ledd. Unntaket er hvis dette er særskilt hjemlet. Både skilt og gjerder kan kreves fjernet etter § 13 siste ledd, jfr. § 40.

Friluftslova har også et vern av eier eller bruker hvis en eiendom ”i særlig grad er utsatt”, jfr. § 16. Et lignende vern som tar sikte på å verne blant annet dyr og planteliv finner vi i § 15. Begge disse paragrafene har som vilkår at en sperring eller regulering kun må skje etter kommunalt vedtak.

3 Ferdselsrett basert på avtale (servitutter)
Siden ferdselsrett på grunnlag av en positiv servitutt må stiftes, så er det stiftelsesgrunnlaget som er i fokus. I det følgende er det avtale som stiftelsesgrunnlag som vil behandles, men andre stiftelsesgrunnlag vil vanligvis bli vurdert på lignende måte.

Servitutter basert på avtale springer ut fra den private autonomi. Man står derfor mye friere til å avtale tilpassede ordninger enn man gjør i allemannsforhold. For eksempel kan det fint avtales fri ferdsel over innmark ved en servitutt. Hva en eventuell ferdselsrett omfatter vil bero på en konkret tolkning av avtalen.

3.1 Begrensinger i servituttlova
Selv om avtalen er det viktigste på servituttenes område, så har servituttlova også enkelte bestemmelser som kan modifisere dette utgangspunktet.

Hovedregelen finner vi i servl. § 2. Verken servitutthaver eller eier må misbruke sin rådighet slik at det ”urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe for den andre”. Vurderingstemaet er noe av det samme som i friluftslovas kapittel 2, og mange av de samme momentene kan ofte brukes.

I § 2 annet ledd går det frem at man ved vurderingen skal legge vekt på ”føremålet med retten” og ”tida og tilhøva” når en skal avgjøre om noe er ”urimeleg eller uturvande”. Når det gjelder ”tida og tilhøva”, så vil dette ikke bli så aktuelt når det gjelder ferdsel til fots. Det kan dog tenkes at det kan bli aktuelt om ferdselen for eksempel øker i takt med befolkningen i området.

”Føremålet med retten” vil ofte være sentralt når det gjelder ferdselsretter. Hvis formålet er å og en person gangvei til hytta si gjennom egen hustomt, så bør det nok også være rimelig å bære med seg bagasje eller dra pulk om vinteren om en argumenterer ut fra rettens formål.

Ved misbruk av servitutter, så kan § 17 komme til anvendelse. Etter § 17 første ledd kan eieren etter flere advarsler få endret eller avskaffe retter mot et vederlag ovenfor servitutthaveren. Servitutthaver, på sin side, må erstatte eventuelt voldt skade selv om det ikke er noe økonomisk tap, jfr. § 17 annet ledd.

§§ 5-7 åpner også for avskaffelse eller omgjøring av servitutter etter interesseavveininger. Felles for disse reglene er det at vinninga må være større enn tapet, og at det skal svares et vederlag lik tapet av servitutten til servitutthaver. Etter § 8, så kan man ikke avtale seg bort fra disse rettighetene i mer enn 10 år av gangen.

4 Avslutning og konklusjon
En viktig forskjell mellom regelsettene, som det ikke er så lett å se direkte, er vernet av rettighetene. Her er det store forskjeller mellom servitutter og allemannsretten.

For allemannsrettens del, så forsvinner de om utmarken for eksempel gjøres om til innmark av grunneier . Slike inngrep er heller ikke ekspropriasjonserstatningsmessig vernet, Dette går frem av blant annet Rt. 1985 s. 247, der førstvoterende uttaler at man ”i allemannsrett bare kan kreve erstatning for tap ved ekspropriasjonsinngrep […] dersom bruksutøvelsen har hatt en slik karakter at den i det ytre har fremtrådt på en vesentlig samme måte som en rettighetsutøvelse”. Erstatningsvernet er altså begrenset til de tilfeller der retten likner mer på en servitutt enn en allemannsrett.

Servituttene er derimot erstatningsmessig vernet. I tillegg til dette, så er det vanskeligere for eieren å kvitte seg med servitutter som andre har over hans eiendom. For å gjøre dette er eieren nødt til å avskipe den etter servl. § 7, eller ved å bruke forkjøpsretten etter § 10 hvis servitutten blir avhendet.

Vernet av rettigheter som er avtalt har altså en mye sterkere stilling i norsk rett, men dagens fokus på miljø og velferd fører nok til at allemannsretten til ferdsel til fots står sterkere nå enn den har gjort i tidligere tider. Nyere rettspraksis har også en tendens til å verne mer om allemannsretten , se for eksempel Rt. 2005 s. 805 (Hvaler).

Opprinnelig lagt ut på HaloNorge

At Amerikanere ikke helt er som andre mennesker er velkjent, og spesielt når det gjelder søksmål har holdningen “over there” en tendens til å være at “anything goes”. Nok et eksempel på dette kan være under oppseiling, og Halo 3 er stridsemnet.

Saken er nemlig den at Halo 3 kjører en litt uortodoks oppløsning som dels er 640p isteden for 720p som står på boksen. Dog kjører Bungie 640p med to framebuffere for å skape mer dynamisk og livaktig lys.

Dette var tydeligvis ikke nok for enkelte Amerikanere, som nå har startet prosessen med å anlegge en såkalt “class action lawsuit”. Det betyr i korte trekk massesøksmål (noe som ikke er mulig i Norge per i dag, men det blir mulig fra og med 1. januar 2008). Grunnlaget for søksmålet er de manglende pixlene, og saksøkerne ønsker erstatning for “tapet”. Selv har de følgende kommentar om saken:

“A team of class action attorneys has launched an investigation into complaints that Halo 3 was falsely marketed as a high definition product, but does not actually render native high definition resolutions.
These complaints are that, although Halo 3 was advertised as having a 720p resolution (720 pixels), it natively renders at 640p (640 pixels) and is simply scaled up to 720p.
If you purchased the Halo 3 game, you may be entitled to recover money.”

Spørsmålet noen norske spillere kanskje spør seg er: Kan jeg og tjene penger på dette? Det korte svaret her må bli at man antagelig ikke kan det. I alle fall er det ikke snakk om store penger.

Grunnen til dette er at vi i Norge for det første kun kan søke erstatning for beviselige økonomiske tap. Om du har sett på Halo 3 i noen pixler mindre enn full HD vil du aldri kunne påvise noe økonomisk tap. I USA er det derimot åpent for en lang rekke muligheter til å få erstatning på andre grunnlag – noen ganger som ren straff for tiltalte.

Det er dog en mulighet du kan benytte deg av også her i Norge: reklamasjonen. Å annonsere Halo 3 som et 720p-spill er misvisende opplysninger. Spillet kjører ikke på 720p, men 640p x 2 framebuffere. Hva kan så det gi deg? Vel, du har nok ikke mulighet til å få heve kjøpet. Ny vare er nok også uaktuelt – alle spillene har jo samme “feilen”. Derimot kan du ha krav på et prisavslag, og nok en gang møter vi det økonomiske tapet som utregningsgrunnlag. Heldigvis er det et unntak her som sier at avslaget i pris i unntakstilfeller kan settes til “betydningen for forbrukeren”.

Så, der har dere altså svaret – saksøk Microsoft Norge, og dere kan kanskje tjene 20-30 kroner i prisavslag hvis dere er virkelig dyktige. Lykke til!

Det er nå over ett år siden jeg la ut de fire forrige delene, men det skader vel ikke å få noe småtteri å le av i ny og ne. Temaet for denne lille samlingen av morsomheter er de fargerike forklaringene folk ofte har i forsikringspapirene etter et uhell på veien.

Denne gangen er sitatene på engelsk, men jeg regner med at de fleste av dere klarer å henge med allikevel. De skal visstnok være hentet fra virkelige skademeldinger sendt inn til diverse forsikringsselskaper i USA.

•  I had been driving for 40 years when I fell asleep at the wheel and had an accident. 

•  The other car collided with mine without giving any warning of its intentions.

•  A pedestrian hit me and went under my car.

•  The guy was all over the road. I had to swerve a number of times before I hit him.

•  In my attempt to kill a fly, I drove into a telephone pole.

•  I had been shopping for plants all day and was on my way home. As I reached an intersection, a hedge sprang up, obscuring my vision and I did not see the other car.

•  The pedestrian had no idea which way to run, so I ran over him.

•  To avoid hitting the bumper of the car in front, I struck the pedestrian.

•  My car was legally parked as it backed into the other vehicle.

•  I told the police that I was not injured, but upon removing my hat, found that I had a fractured skull.

•  I saw a slow moving, sad faced old gentleman as he bounced off the roof of my car.

•  The indirect cause of the accident was a little guy in a small car with a big mouth.

•  I was thrown from my car as it left the road. I was later found in a ditch by some stray cows.

•  The telephone pole was approaching. I was attempting to swerve out of its way when it struck the front of my car.

1) Si at det ikke er noe hastverk.
2) Innrøm at garantitiden har løpt ut.
3) Svar ok på at de kan ta det “innimellom”, siden de har alt for mye å gjøre.
4) Spesifiser omtrentlig hva du tror er feil, men vakle litt.

Innen 48 timer vil bilen være returnert til deg, ferdig fikset og full service er tatt for en hyggelig sum, som er mindre enn ventet. Bilmekanikere må hate folk som maser…

Wahooo

Nå er bloggen tilbake igjen etter lang tids fravær – dette på grunn av at HaloNorge flyttet sidene sine til en ny server. Derforhar jeg ikke lenger noe personlig webhotell, og må ta til takke med wordpress.com sin gratistjeneste.

Allikevel, på grunn av en halvgammel backup, har jeg klart å få med det meste av innlegg over til den nye siden, inkludert kommentarer. På grunn av flyttingen er også designet blitt byttet, siden jeg ikke kan bruke andre utseende enn de som WordPress-folka har lagt ut.

I tillegg har jeg lagt til en ny feature: bloggen kan nå leses fra min Facebook-profil. Desverre, er denne Facebook-appen litt halvbra featuremessig for øyeblikket, og jeg kan ikke endre utseendet noe særlig. Derfor er bloggen nå under wallen min mens jeg venter på en ny versjon.

Vi prekas!