New paper: The Reinterpretation of TFEU Article 344 in Opinion 2/13 and Its Potential Consequences

My first proper journal article was just published in the German Law Journal. Here is the abstract:

On 18 December 2014 the Court of Justice of the European Union (CJEU) delivered Opinion 2/13, and stunned the legal world by declaring that the Draft Agreement on the Accession of the EU to the European Convention on Human Rights was incompatible with the constituent treaties of the Union. In this contribution note I will focus on only one aspect of Opinion 2/13: the CJEU’s interpretation and application of the TFEU article 344. Specifically, I will compare the approach taken in Opinion 2/13 with that of the CJEU’s earlier case-law. I will argue that the reasoning and conclusion concerning TFEU article 344 in Opinion 2/13 is clearly at odds with this earlier case-law, notably the leading MOX Plant case. I will also demonstrate how the approach to the issue in Opinion 2/13 – if it indeed reflects lex lata – seriously affects numerous treaties that have already been concluded by the Union.

German Law Journal is an online open access journal, so you can download the full contribution by following this link.

Opinion 2/13: A bag of coal from the CJEU

CJEU - Grand Hall of JusticeJust in time for Christmas, on 18 December 2014, the Court of Justice of the European Union (CJEU) handed down its Opinion 2/13 on the Union’s planned accession to the European Convention on Human Rights (ECHR). To the surprise of most, the CJEU found the draft agreement on the accession of the Union to the ECHR incompatible with the Union’s primary (read: constitutional) law.

Not only did the CJEU find the accession agreement incompatible with the Union’s constituent treaties. Its Opinion reads like a direct and unequivocal attack on the accession agreement and, as I will come back to, it seems to be very difficult to satisfy the CJEU’s objections by way of amending the accession agreement. Instead of the expected Christmas present of a signable accession agreement, the Court brought the negotiators a bag of coal.

Continue reading

Some thoughts on the ECJ hearing on the Draft EU-ECHR Accession Agreement (Part 2 of 2)

I was in Luxembourg 5-6 May 2014, attending the hearing at the European Court of Justice concerning the Draft Agreement for the Accession of the European Union to the European Convention on Human Rights. In these two posts (click here for part 1) I summarize the main arguments presented at the hearing, and provide some initial analysis and thoughts. Finally, I would not be a lawyer if I did not point out that some caveats apply: I am writing based on my own notes and recollection, and thus there might be inaccuracies, omissions and misattributions. If you come across any, feel free to point them out in the comments section below. I would also greatly appreciate any other comments or thoughts you might have in relation to this case.

The second and final day of oral argument at the ECJ in the case concerning the validity of the Draft Agreement for the Accession of the EU to the ECHR (hereinafter: the DAA) focused on the questions put to the parties by the judges yesterday. Those questions are summarized at the end of yesterday’s blog post. Moreover, some of the judges, as well as the Advocate General, asked further questions towards the end of the hearing.

Continue reading

Some thoughts on the ECJ hearing on the Draft EU-ECHR accession agreement (Part 1 of 2)

I was in Luxembourg 5-6 May 2014, attending the hearing at the European Court of Justice concerning the Draft Agreement for the Accession of the European Union to the European Convention on Human Rights. In these two posts (click here for part 2) I summarize the main arguments presented at the hearing, and provide some initial analysis and thoughts. Finally, I would not be a lawyer if I did not point out that some caveats apply: I am writing based on my own notes and recollection, and thus there might be inaccuracies, omissions and misattributions. If you come across any, feel free to point them out in the comments section below. I would also greatly appreciate any other comments or thoughts you might have in relation to this case.

Monday May 5th was the opening day for the case concerning the Draft Agreement for the Accession of the EU to the European Convention of Human Rights (hereinafter: the DAA). The case is brought under the procedure provided for in TFEU article 218(11) by the Commission, which is asking the European Court of Justice (ECJ) the question of whether the DAA is compatible with the constituent treaties of the European Union. Much could be (and has been) written about this question, this case, and the spectacle that is an ECJ hearing before the full court. In these couple of posts I will, however, focus on the submissions of the parties. I will give you what I perceived as the highlights of the hearing, and provide some initial commentary.
Continue reading

Pensumrelevant artikkel: den internasjonale rettens påvirkning på norsk rett

Studentmagasine Pacta kontaktet meg for noen uker siden, da de ønsket en artikkel om folkerettens innvirkning på norsk rett — et tema som er meget pensumrelevant for studenter på andre studieår. Resultatet finner du i siste nummer av Pacta (nr. 23), og på SSRN.

Iran har en «umistelig rett» til å anrike uran

Har Iran har en rett til å anrike uran eller ikke? Dette er en av de store uløste spørsmålene i de pågående forhandlingene mellom Iran, på den ene side, og vetomaktene i FNs sikkerhetsråd samt Tyskland, på den annen side.

Et juridisk spørsmål
USA har som sitt klare utgangspunkt at ingen land ut over de som i dag har atomprogrammer har rett til å anrike uran. Iran mener på sin side at alle land har en slik rett. Vi står her altså overfor en uenighet om et juridisk spørsmål. Et spørsmål om stater har rett til å anrike uran, eller om de ikke har noen slik rett.

Den folkerettslige hovedregelen er at statene er suverene innenfor eget territorium. Overført på den konkrete saken betyr dette at alle stater i verden (også Iran) som utgangspunkt står fritt til å anrike uran. Unntak fra dette utgangspunktet må skje ved positiv folkerett, for eksempel ved traktat.

Stormaktenes forvridde utgangspunkt
Med dette utgangspunktet klarlagt kan vi ta for oss stormaktenes argumentasjon. USA påstår at the Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons (NPT), som Iran og 189 av verdens øvrige stater er part til, ikke gir Iran noen rett til å anrike uran.

Merk hvordan dette spørsmålet er stilt på helt gal måte. Utgangspunktet er, som vi har sett, at Iran har rett til å anrike uran. Det avgjørende er altså ikke om NPT artikkel IV gir dem en slik rett. Om NPT ikke skulle gi Iran rett til anrikning, så er det helt uproblematisk: Iran har allerede denne retten.

Om USA skal finne støtte sin påstand om manglende rett på anrikning i NPT må det i så fall være i form av et forbud. Altså at NPT innebærer et innhugg i Irans rett til å anrike uran – et unntak fra hovedregelen.

NPT forplikter alle partene (inkludert Iran) til å unnlate å bidra til spredning av atomvåpen. Her er artikkel IV interessant, fordi den slår fast at NPT ikke skal være til hinder for statenes «inalienable right» (umistelige rett) til å forske på, produsere, og bruke atomenergi for fredelige formål. Samtidig forbyr NPT artikkel I og II andre stater enn de nåværende atommaktene å anskaffe eller produsere atomvåpen.

Samlet må dette innebære en rett til å anrike uran i den grad der er nødvendig for produksjon av atomenergi. Den politisk, men ikke rettslig bindende avtalen inngått mellom stormaktene og Iran i Geneve forrige helg synes også bekrefte dette, da den åpner for at Iran kan anrike uran til en grad som er tilstrekkelig for fredelig bruk i atomkraftverk.

Når det er sagt, så er det et poeng at Irans rett til anrikning kan være tilsidesatt av resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd. Disse er i henhold til FN-charteret artikkel 25 bindende for alle FNs medlemsstater,og går i følge artikkel 103 foran andre folkerettslige regler.

Sikkerhetsrådet har i en rekke resolusjoner fordømt Irans atomprogram, og iverksatt sanksjoner. Men disse sanksjonene er av en midlertidig karakter. De har blitt iverksatt hovedsakelig på grunn av Irans manglende respekt for internasjonale regler om inspeksjon av atomanlegg. Om Iran overholder disse reglene i fremtiden vil sanksjonene måtte oppheves.

Juridisk spørsmål – rettslig avgjørelse?
Siden spørsmålet om rett til anrikning er rent juridisk kan det tenkes løst via fredelige, rettslige tvisteløsningsmekanismer. FNs Generalforsamling kunne for eksempel anmodet ICJ, den internasjonale domstolen i Haag, om en rådgivende (men autoritativ) uttalelse om hvor vidt stater har en rett til anrike uran, NPT tatt i betraktning.

Dette krever imidlertid et flertallsvedtak i FNs generalforsamling. Men, siden jussen ser ut til å være på Irans side, synes det ikke å være i stormaktenes interesser å anmode ICJ om en rådgivende uttalelse. Det vil også være vanskelig for Iran å skaffe flertall for en slik anmodning. Dessuten kan det tenkes at Iran ikke vil ta den risikoen for tap som alltid er til stede ved en rettslig prosess.

Grunnlag for et varig kompromiss?
Begge parter ser det med andre ord som mest fornuftig å beholde kontroll over konflikten og fortsette forhandlingene. Samtidig synes begge parter å opprettholde sine uforenelige standpunkter.

Utfordringen i forhandlingene blir å finne et kompromiss som verken anerkjenner eller underkjenner Irans rett til å anrike uran. Om et slikt kompromiss skulle finnes, er det langt fra klart at det vil kunne være varig. Et kompromiss vil skyve den manglende enigheten under teppet for nå, men faren er stor for at tvisten vil blusse opp igjen på et senere tidspunkt.

Om en varig løsning skal oppnås bør stormaktene innrømme det åpenbare: Iran har en «umistelig rett» til å anrike uran for fredelige formål. Innrømmelsen trenger ikke komme gratis: bruk den som en brekkstang for å få inn strenge begrensninger og kontrolltiltak i en endelig avtale. Slik vil man kunne oppnå det samme som man realistisk kan forvente av et slikt umulig kompromiss som skissert i forrige avsnitt, men antagelig i en mer robust og varig form.

Panel debate: The EU and the USA – A Trade Agreement?

Today I participated in a panel debate on the topic of the forthcoming Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) treaty that is currently being negotiated between the EU and the USA. The video stream from the panel debate may be viewed right here (the first couple of minutes of the video are in Norwegian, but the panel debate itself is in English):


Panel participants

  • William R.Taliaferro – Deputy Counselor for Political & Economic Affairs, Embassy of the USA to Norway
  • Martin Skylv –  EU delegation to Norway
  • Anne Louise Aartun Bye – Senior adviser, Internationaliztion and European politics, Confederation of Norwegian Enterprise (NHO)
  • Stian Øby Johansen – PhD fellow at the UiO Centre for European Law