Datalagring revisited

Damn, jeg er dårlig på å oppdatere denne bloggen her om dagen… Som jeg nevnte i den forrige blogposten om Datalgringsdirektivet, så var det mye øyeblikks-synsing og lite konkret. Det rettet jeg senere opp og fikk publisert en ny og mer faglig korrekt artikkel om samme tema i Stud.Jur.

MEN, jeg glemte jo seff å informere de som eventuelt leser bloggen min. For folk har jeg seff ikke noe bedre å gjøre enn å cruise rundt her. Anyways: innlegget kan nå leses på Stud.Jur.s nettsider, eller du kan lese videre og se det i sin helhet rett her. Kom gjerne med kommentarer og innspill når du har lest artikkelen :-)

Datalagringsdirektivet
Det såkalte datalagringsdirektivet (EU-direktiv 2006/24/EC) har skapt debatt i media den siste tiden, og diverse kampanjer har samlet tusenvis av underskrifter mot direktivet. Direktivet vil pålegge alle leverandører av internett-tjenester og telefoni å loggføre hvem du kommuniserer med, hvor lenge kommunikasjonen pågår, og hvor i verden du befinner deg.

Politisk ser det ut til å bli mye motstand mot direktivet, og det er mulig at vi for første gang vil oppleve at Norge nedlegger veto mot et EU-direktiv. Våre naboland Finland og Danmark har derimot allerede innført direktivet. Om man ser bort fra det rent politiske, så reiser direktivet også en rekke juridiske problemstillinger i relasjon til den grunnleggende retten til privatliv.

Individuelle rettigheter
Den norske Grunnloven har svært få bestemmelser om individuelle rettigheter, og den har ingen bestemmelser som direkte verner retten til privatliv. Det nærmeste man kommer er grl. § 102, som er et forbud mot «Hus-Inkvisitioner». Denne bestemmelsen er blitt tolket strengt etter ordlyden, og gjelder derfor kun de rene husransakelsene.

En litt annen type regel finner vi i § 110c, som slå fast at «Det paaligger Statens Myndigheter at respektere og sikre Menneskerettighedene». § 110c innebærer dog ikke en grunnlovsfestning av menneskerettighetene. En slik grunnlovsfestning ble foreslått som et av alternativene når Stortinget skulle votere, men den løsningen ble ikke valgt. Resultatet er at de folkerettslige forpliktelsene Norge har påtatt seg i menneskerettskonvensjonene må gjennomføres i lov for å få rettsvirkinger. Dette slo også Høyesterett fast i en dom inntatt i Rt. 1997 s. 580, der saksøker forgjeves anførte at provisoriske anordninger fra regjeringen ikke kunne gripe inn i menneskerettighetene.

Som et resultat av dette ble menneskerettsloven (MRL) vedtatt i 1999. Formålet med loven (jfr. MLR § 1) var å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Med denne loven ble de sentrale menneskerettskonvensjonene, deriblant den Europeisk menneskerettskonvensjon (EMK), inntatt i norsk rett og de skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

EMK artikkel 8 er den sentrale menneskerettsbestemmelsen som verner retten til privatliv og korrespondanse. Artikkelens annet ledd tillater visse inngrep i denne retten. Vilkårene er at slike inngrep må ha hjemmel i lov, og være nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til nasjonal sikkerhet, for å forebygge kriminalitet eller lignende. Det er følgelig en interesseavveining som må foretas for å avgjøre om et inngrep skal være tillatt.

Direktivet og forholdet til EMK art. 8
Dette har også forfatterne av de aktuelle EU-direktivet vært oppmerksomme på, og i et kort avsnitt (nr. 9 i direktivets forord) slår de fast at direktivet antas å være i samsvar med EMK art. 8 fordi slik lagring av loggdata har vist seg effektivt i kampen mot kriminalitet. Denne problemstillingen blir ikke drøftet ytterligere. servere.jpgKonklusjonen er i beste fall tvilsom, og det må spørres om kravet til interesseavveining etter EMK art. 8(2) er oppfylt. Dette har også samtlige datatilsyn i EØS-området satt spørsmålstegn ved.

Direktivets art. 4 slår videre fast at tilgangen til loggdata skal være regulert i nasjonal lov, og i samsvar med de retningslinjer som er slått fast av den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD).
Rettspraksis på dette området er omfattende, og den mest sentrale dommen er Malone v. the United Kingdom. I dommen (avsnitt 84) slo EMD fast at logging av telefonsamtaler på samme måte som datalagringsdirektivet strider mot EMK art. 8(1), hvis ikke det er gitt tillatelse til inngrep etter EMK art. 8(2).

Teleselskapene har med andre ord ingen rett til å overgi den lagrede informasjonen med mindre tillatelse til kommunikasjonskontroll er gitt. Dette forklarer også hvorfor direktivet pålegger teleselskapene å lagre materialet. Hadde staten stått for lagringen ville det vært et klart brudd med EMK art. 8, jfr. Malone v. UK. At lagringen foretas hos leverandørene av kommunikasjonstjenester fører på den annen side til at faren for misbruk av opplysningene øker.

I en viss utstrekning lagres slike loggdata også i dag. I motsetning til direktivets krav om at slik data skal lagres i minimum 6 måneder er det i dag ingen plikt for tilbyderne av kommunikasjonstjenester å lagre loggdata. Likevel lagres en rekke opplysninger av teleoperatørene av hensyn til faktureringen. Opplysningene må slettes når fakturaen er gjort opp, og senest tre måneder etter at de ble registrert. Om direktivet innføres vil en langt større krets enn bare teleoperatørene bli pålagt å lagre mer loggdata i en lengre periode.

Utlevering av loggdata
EMD uttaler videre i Malone v. UK at tilgang til slike logger krever «subpeona» (på norsk: utleveringspålegg). I norsk rett er det straffeprosessloven som hjemler slike pålegg, og når det gjelder lagret loggdata kan det kreves utlevert på to måter.
For det første kan loggdata innhentes i medhold av reglene i stprl. § 216b, som spesifikt omhandler slik data. Inngrep etter § 216b krever skjellig grunn til mistanke om et straffbart forhold som kan medføre fengsel i minimum 5 år.

Alternativt kan loggdata også utleveres etter stprl. § 210, jfr. Rt. 1997 s. 470. Inngrepsvilkårene er her svært lave. Hvis det foreligger mistanke, og loggdata antas å kunne ha betydning som bevis, så kan myndighetene kreve det utlevert. På grunn av de lave kravene og loggenes natur har myndighetene i realiteten en carte blanche til å få innsyn i disse opplysningene slik reglene er i dag.

Utleveringspålegg etter stprl. § 210 blir brukt i stor utstrekning, selv om det tilsynelatende ikke oppfyller kravet til interesseavveining etter EMK art. 8(2). Problemstillingen har foreløpig ikke vært prøvd for domstolene. Allikevel er det klart at muligheten til utlevering etter stprl. § 210 er en svakhet som ikke verner retten til privatliv på en betryggende måte. Dette problemet kommer kun til å bli større om direktivet innføres, med mindre man samtidig rydder opp i denne skjevheten.

Direktivets gyldighet og konsekvensene av veto
Regjeringen har uttalt at et forslag til inkorporering av dette direktivet vil innebære endringer i blant annet straffeprosessloven, men de har ikke tatt noen stilling til direktivets innhold. FrP er det eneste partiet som klart har vært positive til forslaget, mens de fleste andre partiene er avventende.

Direktivets spesielle karakter er en viktig grunn til dette. Siden det i stor grad omhandler kriminalitetsbekjempelse, et felt som ligger utenfor EØS-avtalen, er det tvilsomt om det er EØS-relevant. På denne bakgrunn har Irland og Slovakia gått til sak mot EU-kommisjonen. Hvis de får medhold vil direktivet kjennes ugyldig, men uansett utfallet av saken vil striden om direktivets gyldighet gjøre et norsk veto mer sannsynlig.

EØS-avtalen er dynamisk, noe som vil si at den skal videreutvikles etter hvert som EF-retten utvikler seg. Den forpliktelsen Norge har til å ta inn nye rettsakter er i utgangspunktet kun politisk. Det har allikevel aldri skjedd at Norge har nektet å vedta et direktiv. Hvis Norge, for første gang i historien, benytter seg av vetoretten, så kan det allikevel få dramatiske konsekvenser for forholdet mellom Norge og EU. I verste fall kan EU si opp EØS-avtalen med 12 måneders varsel (EØS art. 127).

Oppsigelse er dog lite sannsynlig. Mer sannsynlig er det at et veto vil medføre sanksjoner mot Norge i form av at andre direktiver og forordninger knyttet til avtalen blir midlertidig suspendert, eller kreve at avtalen blir rebalansert gjennom forhandlinger. Frykten for oppsigelse vil føre til at Norge får en svært dårlig forhandlingsposisjon om dette skulle bli tilfellet.

Å nedlegge veto kan dermed få store økonomiske konsekvenser for Norge. Frykten for slike sanksjoner vil kanskje føre til at Stortinget vedtar et lovforslag de egentlig er imot – og som attpå til er menneskerettslig tvilsomt.

Kilder:
EU-direktiv 2006/24/EC
Norsk Lovkommentar
NOU 2004:6
MALONE v. THE UNITED KINGDOM – 8691/79 [1984] ECHR 10 (2 August 1984)
«Digitalt svermeri» – en kronikk av Georg Apenes, Direktør i Datatilsynet. Dagbladet 17/12-07
«EØS og folkestyret» av Fredrik Sejersted
«Norge kan unngå snokeloven», Computerworld.no 29/2-2008

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s