Krigsforbrytelser i Høyesterett

Den første krigsforbrytersaken i Norge på over 50 år fikk stor oppmerksomhet i pressen da den ble innledet ved Oslo tingrett i 2008. Rett før jul sørget imidlertid Høyesterett for at «krigsforbryter»-stempelet ble fjernet fra saken.

(Opprinnelig publisert i Stud.Jur. nr. 7/2010)

Den 41-årige nordmannen på tiltalebenken hadde vært tilknyttet en paramilitær enhet i Bosnia-Herzegovina, og medvirket til overgrep mot serbere i Dretelj interneringsleir i 1992. Blant annet for å ha medvirket til frihetsberøvelse av disse serberne, som ledd i et systematisk angrep rettet mot sivilbefolkningen, ble han tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Reglene om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ble lagt til ved en lovendring så sent som våren 2008. For Høyesterett var det sentrale spørsmålet om den strafferettslige karakteristikken av et forhold kunne endres med tilbakevirkende kraft. Kunne han dømmes etter de nye lovbestemmelsene, eller måtte domstolene begrense seg til å dømme han for flere tilfeller av alminnelig frihetsberøvelse?

Enighet om utgangpunktene
Når det gjaldt hovedtrekkene ved tilbakevirkningsforbudet stod Høyesterett, ikke overraskende, samlet. De 17 dommerne som deltok i plenumssaken var enige om at resultatet i den svært omdiskuterte Klinge-saken fra 1945 ikke kunne opprettholdes. Å idømme en strengere straff enn det norsk rett på gjerningstidspunktet gav hjemmel for ville være i strid med Grunnloven § 97, uavhengig av hva som måtte følge av folkeretten.

Det var også enighet om at det må vurderes konkret hvor vidt en ny straffebestemmelse er strengere enn en eldre. At tiltalte ikke ville få en høyere straff etter de nye reglene var ikke i seg selv avgjørende. Også andre faktorer må trekkes inn ved vurderingen av om det foreligger grunnlovsstridig tilbakevirkning.1

Prinsipiell sprik
Etter å ha kokt saken ned til sin kjerne delte imidlertid Høyesterett seg i to fraksjoner. Flertallet på elleve dommere la til grunn at når de nye lovbestemmelsene «karakteriserer en handling som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser, vil det være mer belastende for gjerningsmannen» enn å bli dømt for alminnelig frihetsberøvelse. I den sammenheng trakk de også frem den stigmatiserende effekten disse merkelappene har. For flertallet var det kort vei fra denne slutningen og til å konstantere grunnlovsstrid. For å fjerne all tvil slår de fast at Grunnloven § 97 gir et «absolutt vern på strafferettens område».

Mindretallet var mindre kategoriske. De la vekt på at tiltalte kunne ha vært dømt etter ved en internasjonale straffeforfølgning. I følge dem var det ingen «beskyttelsesverdig interesser» som ble skadelidende ved å klassifisere forbrytelsene som folkemord. Norge burde i følge dem «ikke stille seg på utsiden av det internasjonale arbeid med å forfølge slike forbrytelser».

Djevelen er i detaljene
Det er lett å ha sympati for mindretallets synspunkt. Hvorfor skal vi ikke kunne stemple tiltaltes handlinger som krigsforbrytelser når han kan bli dømt for dette av internasjonale tribunaler? Det er imidlertid lett å snu problemstillingen. Hvorfor skal vi gå på akkord med ordlyden i Grunnloven § 97 for å endre stempel på forbrytelsen?

Det hører også med til historien at Norge valgte å ikke lage selvstendige straffebud som dekket de internasjonale forbrytelsene i etterkrigstiden nettopp fordi handlingene var dekket av andre straffebud. Etterhvert som den internasjonale strafferetten fikk en mer selvstendig karakter utover den siste halvdel av 1900-tallet burde det ha vært en enkel sak for Norge å vedta egne straffebud som dekket disse forbrytelsenes spesielle karakter. Dette ble ikke ble gjort før i 2008 – til tross for at Norge i flere tiår har vært folkerettslig forpliktet til å vedta slike straffebud.

Dessuten kunne den tiltalte vært utlevert dømt for disse forbrytelsene i et internasjonalt tribunal. En slik overføring vil fortsatt være mulig etter at den pågående straffesaken mot mannen er rettskraftig avgjort. I så fall vil det aktuelle tribunalet, antagelig Jugoslavia-domstolen, fastsette en tilleggsstraff. Denne vil også kunne sones i Norge, siden vi har avtaler om soningsoverføring med de internasjonale tribunalene. Hvorfor skal vi da måtte legge rettsstatsprinsippet i Grunnloven § 97 på strekk for å domfelle han med rett merkelapp i Norge?

1) Dette fremkommer ikke eksplisitt av mindretallets votum. Men det er vanskelig å forstå mindretallets votum på noen annen måte enn at de legger disse utgangspunktene til grunn. Det er allikevel en svakhet at dette ikke kommer klart frem.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s